Lagarbeiderne i Larvik

– Folk flest vet ikke hvor inspirerende de er.

Sitatet tilhører duoen Hammerseng-Edin, som mange vet er inspirerende, men som i ivrig prat over bordet hjemme i Larvik er mest opptatt av andre.

– Jeg tror det er lurt å stoppe opp litt, kikke tilbake, og tenke: Hvilke valg har jeg gjort de siste fem årene, som førte meg hit jeg er i dag? Mest sannsynlig har du kommet deg gjennom ganske mange både opp- og nedturer. Du har sett deg selv takke ja til ting som du kanskje synes var skummelt, men som du gjorde likevel. Det er viktig å minne seg selv på slike ting. Og jeg tror det er kjempelurt for å kunne stå ordentlig robust i det vi står i nå – en verden som er i endring, sier Anja.

– Vi skal tilbake etter korona, og masse har endret seg. Mange har fått nye prioriteringer. Men det å vite at du har den kraften inni deg, at du kan navigere ut fra hva som er rett for deg, det tror jeg er viktig.

Paret Hammerseng-Edin har tretten års felles fartstid, hvorav ti som ektefeller. Til sammen har de over 200 landslagskamper i håndball bak seg. De er foredragsholdere, forfattere, gründere. De har sønnene Mio på 11 og Leo på fire, som er en stor del av samtalen rundt bordet selv om de ikke er til stede selv. 

Utfordre konvensjonelle mønstre

– Jeg snakket med et par toppledere en gang, som sa «ikke spør meg om barn og sånn, det er ikke jobben min, jeg vil bli intervjuet som toppleder». Da tenkte jeg: Da må vi jo vise andre at det er mulig, da? 

– For min egen del er det jo helt logisk at alle valg jeg tar påvirkes av at jeg har to barn. Jeg er sykt glad i å være sammen med dem. Samtidig synes jeg det er enormt gøy å få ansvar og gripe muligheter til å vokse i jobbsammenheng. Da jeg var tilbake etter den første fødselspermisjonen, var jeg veldig opptatt av at det ikke skulle være noe spesialopplegg for meg. Etter hvert har jeg snudd helt. Hvorfor skal det ikke gjøres tilpasninger? Jeg kan si ja til mange flere muligheter på jobb, hvis det også er plass til andre ting som er veldig viktig for meg. Jeg er veldig familiekjær. 

– Da jeg jobbet som ekspert under et mesterskap for noen år siden, sa jeg at jeg kan godt ta jobben, men da vil jeg ha besøk av familien min midtveis, hvor dere betaler for reise og opphold. Så gjorde de det. Det var null problem for dem. Og det er akkurat det som er poenget mitt: Vi må utfordre det etablerte mønsteret. Kjenne etter hva som er viktig for oss, og spørre om den tilpasningen. Mest sannsynlig er det ikke noe problem, men vi må komme på at det går an. Og da blir det så viktig å se andre som velger andre løsninger enn det vi er vant til å se, sier Gro, og legger til:

Likestilling i Praksis

– For meg er dette en likestillingssak. Det er helt latterlig at vi har så mange velutdannede, kompetente, dyktige damer i dette landet og så har ikke kjønnsbalansen i topplederstillinger endret seg mer enn den har gjort? Da går vi glipp av mye ressurser. Vi vet at en del kvinner sier nei til posisjoner fordi det innebærer mer tid vekk fra familien enn de ønsker. Men må det bety det? Hvis jeg setter meg selv i den posisjonen, og tenker «hva skal til for at jeg skal si ja»? Jeg tror man kan løse store oppgaver på en veldig god måte selv uten å jobbe til alle døgnets tider og aldri ha ferie, og nærmest skryte av at man jobber hele tida. Jeg har lyst å være med på å skape et større mulighetsrom. Åpne opp for at det er lov å gjøre ting på en annen måte enn den tradisjonelle, den som er formet hovedsakelig for menn og ut fra et gammeldags kjønnsrollemønster. Jeg tror det er mange menn som også vil få glede av det. Dette gjelder jo ikke bare i topplederstillinger. Det gjelder også i treneryrket og i for eksempel mediebransjen hvor mange må være «pålogget» og tilgjengelige konstant. Målet bør være å skape rammer hvor det funker å kombinere familielivet med spennende og utfordrende jobber i større grad. 

Altså det kompasset inni deg, som Anja var inne på. Du må vite hvor du skal, og hva du trenger for å komme dit. Og for å finne ut av det, må du lytte like mye innover som til omgivelsene. 

Det var det Gro gjorde da hun bestemte seg for at tiden på landslaget var over. Hun ville spille håndball mye lengre, men landslagskjør ville bli for stor belastning på kroppen. Samtidig var Anja fortsatt på landslaget, og en stadig påminner om hvor gøy det var. Følelsen Gro hadde i kroppen var blandet. Hun var stolt av Anja, og glad for det hun fikk oppleve – samtidig som det var vanskelig å ikke være en del av det selv. 

– Skal jeg være helt ærlig, er det kanskje den mest krevende fasen jeg har vært i. Jeg ga meg ikke fordi jeg var mett, men fordi det var det lureste av hensyn til kroppen og totalpakka. Det var vondt, men veldig riktig. Jeg visste at hvis jeg hadde sagt ja til å være med på landslagskjøret videre, hadde jeg følt meg på feil plass.

Men tankesettet fra landslagstiden har ikke duoen lagt fra seg:

– I et lag er det veldig bra at vi er gode på litt forskjellige ting. Gjennom landslaget ble vi drilla på å tenke sånn. Hva er mine styrker, hva er dine? Det å ha et klart bilde i hodet av hvordan vi skal få utnyttet det hver og en er best på, det hjelper jo hele laget. Det kan overføres til alt. Hvis jeg spør deg «hva kan jeg gjøre for at din dag skal bli bra? Hvordan kan jeg spille deg god?», i stedet for å henge meg opp i ting jeg kan irritere meg over, eller å se etter feil - det påvirker det både deg og meg. Å være positivt nysgjerrig på andre, gjør mye med samspillet, sier Anja.

Å være en ressurs for andre

– En annen ting, supplerer Gro. -Det er ikke alltid så lett å komme inn i en setting hvor mange er veldig gode. Ungdommer som kommer inn på landslagssamlinger, for eksempel. Det er lett å se seg rundt og tenke «shit, her er alle så mye bedre enn meg, kanskje jeg ikke burde være her». Da er det bedre å tenke «oi, her var det mange jeg kan lære av. Her kan jeg bli inspirert. Henne kan jeg spørre om hvordan hun har blitt så god til det og det», i stedet for å sammenlikne seg med de andre. Hvis vi fokuserer på vår egen utvikling, er det lettere å se seg noen måneder tilbake, og se hva vi har lært selv. Når vi er mer opptatt av å utvikle oss, er det ikke så farlig om noen er bedre enn oss. 

Å gi støtte gjennom tillit og tro

Det gjør også at vi er tryggere på oss selv når det gjelder å følge drømmer og takke ja til muligheter, sier duoen. Det samme gjør det å ha en trygg voksen:

– Det har hatt så sykt mye å si for meg at noen har sett på meg med blikk som sier «jeg tror på deg. Dette klarer du». Det å ha noen som ser potensialet i deg, er så utrolig viktig, sier Gro.

– Det er noe vi kan øve oss på å gjøre selv også. Vi kan være den ressursen for noen andre. Jeg øver meg på det nå, i mammarollen, og jeg tror kanskje det er den fineste gaven mamma gav meg. Hun så på meg med et sånt blikk når ting var vanskelig, eller hvis det var noen utfordringer. «Du fikser det. Jeg tror på deg. Jeg tror du kan få det til». Kraften i det blikket der? Det er det fineste du kan gi bort. Du kan så et frø i noen, som gjør at de tenker det samme sjøl. «Ja, jeg kan jo det». Det å ha noen som tror på deg, og oppmuntrer deg – det er noe av det mest essensielle. Det som går igjen hos alle som har fått til noe, det er at de har hatt ett sånt menneske. Og det mennesket, det kan vi jo være, i veldig mange sammenhenger. På arbeidsplassen, i vennegjengen, i familien, i foreldrerollen. 

Da er vi tilbake der vi begynte: Folk flest vet ikke hvor inspirerende de er. Og det er mye av det Anja og Gro jobber med å få folk til å se, og i neste omgang til å dele. Ta plass.

– Særlig kvinner, sier Gro. – Å tørre å ta plass, og bruke stemmen sin. Ikke være så redde for at vi er for «mye». 

– For hva hvis det er mulig, da? 

Både Anja og Gro er aktive foredragsholdere og podkastere. Anja jobber med mental trening gjennom Fearless Heart, som nettopp har utviklet appen «Heart Mentality». Ekteparet deler dessuten organisasjonsnummer – Hammerseng-Edin er også et AS.