Begrepet «karrierekvinne» bør legges på hylla!

Flere ganger har jeg fått høre: «Anna, du er en sånn karrierekvinne du, du vil vel ikke ha barn?» Disse kommentarene har alltid fått meg til å stoppe opp. Hvorfor må jeg forsvare ambisjonene mine som noe som står i veien for andre valg? For meg bærer begrepet «karrierekvinne» med seg utdaterte forestillinger om at kvinner må velge – mellom karriere, familie, eller til og med hva slags type kvinne de ønsker å være. Men sannheten er at vi ikke trenger å velge.

Et historisk blikk på begrepet

Begrepet «karrierekvinne» oppsto i en tid da kvinner i arbeidslivet var unntaket. På 60- og 70-tallet ble det synonymt med kvinner som prioriterte jobb fremfor familieliv, ofte ledsaget av stereotype oppfatninger om at de var kalde, egoistiske eller uinteresserte i hjemmets verdier.

På 80- og 90-tallet ble «karrierekvinne» et vanlig begrep i populærkultur, brukt for å beskrive moderne, ambisiøse kvinner. Men narrativet som fulgte, var ofte preget av en idé om at de «betalte prisen» for sine valg. Kvinner med høye ambisjoner ble ofte fremstilt som ofre for sine egne valg – ensomme, utbrente, eller mislykket på andre arenaer. 

I Norge ble dette særlig tydelig gjennom figuren Tårnfrid, skapt av Otto Jespersen i TV2-programmet O.J. – ute på prøve på starten av 2000-tallet. Tårnfrid var en karikatur av den overarbeidede «karrierekvinnen» som løp mellom møter og barnehagen med dårlig tid og dårlig samvittighet. Figuren var ment som humor, men forsterket også stereotype forestillinger om at kvinner som satset på karriere, mistet kontrollen over eget liv – en oppfatning som fremdeles kan henge igjen i dag.

Dette bildet har dessverre festet seg i manges underbevissthet, selv om det ikke reflekterer virkeligheten for kvinner i dag.

Språket henger etter

I dag er kvinner i arbeidslivet normen, ikke unntaket. Vi forventes å ha et arbeidsliv utenfor hjemmet, akkurat som menn. Likevel klamrer vi oss til begrepet «karrierekvinne,» som om det fremdeles er noe eksepsjonelt at kvinner satser på karriere. Hvorfor har vi fremdeles behov for dette begrepet, når det ikke finnes noe tilsvarende for menn?

Når en kvinne beskrives som «karrierekvinne,» setter det fokus på et valg som de fleste menn aldri trenger å forsvare eller forklare. Språket vårt skaper forventninger – og disse forventningene former samfunnet. Hvis vi vil ha et likestilt samfunn, må vi revurdere begrepene vi tar for gitt.

Rollemodeller viser hva som er mulig

Som sjefredaktør i AW Magazine møter jeg stadig kvinner som viser hva som er mulig. De kombinerer spennende karrierer med familieliv, og de gjør det på sine egne premisser. Flere har fortalt meg at å ta lederroller faktisk gir større fleksibilitet, fordi det gir dem kontroll over sin egen tid. Dette er kvinner som inspirerer, og som minner oss om at vi kan utvide rammene for hva vi tror er mulig.

Det er på tide å bruke språket vårt til å bygge oppunder slike rollemodeller – ikke å begrense dem. Når vi slutter å bruke begreper som «karrierekvinne,» gjør vi plass til et språk som normaliserer at kvinner har ambisjoner, ansvar og drømmer – både på jobb og hjemme.

Det handler om fellesskap

Men ambisjoner alene er ikke nok. Vi trenger et samfunn som støtter opp om kvinner og menn i alle deler av livet. Det sies at «It takes a village to raise a family.» Problemet i dag er at denne landsbyen ofte ikke lenger finnes. Familien har blitt individualisert. Vi kjenner ikke naboen, og besteforeldre er travelt opptatt med selvrealisering når de går av med pensjon. Samtidig forventes det at kvinner skal balansere jobb, hjem og alt i mellom – uten å miste balansen.

I artikkelen om Listhaug nevner hun at hun liker verdiene til «tradwife.» Samtidig forventes det at kvinner skal både jobbe og opprettholde tradisjonelle hjemmeroller. Det legger opp til en dobbelt byrde som gjør at mange kvinner blir utbrent og/eller sykemeldte. Kvinner topper sykemyeldingstatistikken i Norge. Vi må heller redefinere forventningene til hjemmet og gjøre de som klarer å bake syv slag til jul unntaket, ikke normen.

Vi må tillate at noen prioriterer karriere uten å miste status som gode mødre, og at andre prioriterer hjemmet uten å bli sett på som mindre ambisiøse.

En ny retning

I det nye året vil jeg utfordre oss alle til å tenke nytt om hvordan vi beskriver kvinner i arbeidslivet. Målet er ikke å skape en ny kategori for kvinner, men å normalisere at vi kan ha karriere, familie, eller begge deler – uten å måtte forklare oss.

Det handler ikke bare om å vise at det er mulig å kombinere karriere og familieliv, men også om å skape et miljø hvor det blir enklere for flere å gjøre det.

Så nei, jeg er ikke enig med Listhaug: Målet er at flere kvinner skal bli «karrierekvinner». Vi trenger flere kvinner i lederroller, fordi vi vet at dette gir ringvirkninger – for andre kvinner, for familier, og for samfunnet. Det er gjennom rollemodeller og inspirasjon vi skaper endring. Det er gjennom dem vi viser hva som er mulig, og det er slik vi inspirerer flere til å nå sine mål – både i og utenfor hjemmet. 

Men fra nå av, syns jeg vi kan legge begrepet «karrierekvinne» på hylla for godt. Vi er ikke lenger unntaket. 

Ambisjonene våre derimot, de tar vi med oss videre.