Å jobbe er også å leve

I sommer leste jeg en artikkel i Dagens Næringsliv som omhandlet frynsegoder for å holde på talenter i småbarnsperioden. I artikkelen var det et avsnitt om «work-life-angsten». Angsten for ikke å opprettholde denne harmoniske tilstanden alle ser ut til å hige etter. Dette fikk meg til stille meg selv noen spørsmål: Har det å jobbe blitt noe negativt? Er det kun det som foregår utenfor jobb, som skaper et liv? Og kan jaget etter denne balansen skape en frykt for å jobbe mer enn gjennomsnittsnordkvinnen?

Kjært barn, mange navn

Work-life balance oppstod som fenomen tidlig på 1900-tallet, i forbindelse med kampen for en ny, rettferdig arbeidsstandard. Dette var da arbeidere jobbet opp mot 100 timer i uken. Fenomenet fikk en ny storhetstid på 1980-tallet, da kvinner brukte begrepet for å beskrive utfordringene som fulgte med å arbeide samtidig som de måtte ta vare på familien. Siden har ulike versjoner av begrepet blomstret opp, blant annet work-life integration, work-life harmony, life-work balance, time management og burnout prevention.

Nettet flyter over av råd om hvordan en oppnår mer balanse i livet. Si mer nei, ta flere pauser, prioriter helsen, sett grenser, invester i forhold, skru av telefonen og ta den ferien.

Uttrykket gir inntrykk av at det eksisterer et perfekt og vanntett skille mellom livet og jobb. At det først er utenfor jobben at man har et liv. I mine ører høres det ut som om at jobbing er noe negativt. Noe en gjør utelukkende for å kunne leve.

Det er i ubalanse vi beveger oss framover

Som gründer av flere selskaper jobber jeg naturlig nok mer enn den gjennomsnittlige arbeidstakeren. Jeg sjonglerer ulike roller og har til syvende og sist ansvar for alt som skjer i selskapene. I perioder kan det bli mye, og uforutsette ting kan skje, som gjør at det er vanskelig å opprettholde en rutine. Og det burde være helt greit – skulle man tro. Likevel får jeg stadig kommentarer fra andre om at jeg jobber for mye eller at jeg må roe meg ned. Rådene er som regel velmente. Men de får meg likevel til å føle at måten jeg lever på, er feil.

For enkelte tar jobben fullstendig overhånd, til en slik grad at de glemmer å ivareta de helt grunnleggende fysiologiske behovene, som mat og søvn. For noen er jobben så altoppslukende at en er nødt til å slette apper på telefonen hver fredag for å kunne ta fri i helgene. I slike tilfeller har det gått for langt. Jeg har selv gått på veggen og fått smake konsekvensene av ikke å høre på kroppen. Slikt skal en selvsagt ta på alvor. Men det er ikke slike ekstremsituasjoner jeg sikter til.

Et uttrykk som ofte kastes rundt i foredrag og bøker er viktigheten av å gå utenfor komfortsonen. For å komme oss fremover, må vi pushe oss selv, ut av det komfortable og konforme. For hva skjer når vi er i balanse? I en harmonisk likevekt? Jo, vi står stille.

Hver gang du tar et skritt fremover, er du i ubalanse. Du står i risiko for å falle. Likevel er du nødt til å komme deg fremover på et eller annet vis. Vi er nødt til å lære oss å balansere i ubalansen, ett skritt av gangen, slik at vi ikke blir stående stille. Så kanskje vi må redefinere hva det vil si å inneha en work-life balance. Kanskje er det snakk om en balanse i ubalansen.

Ikke en prestasjon i seg selv

Harvard Business Review beskriver det som en syklus og ikke en prestasjon i seg selv. Noe lignende lærte mentaltrener Cecilie Ystenes Myhre meg. Hun viste meg nytten av å se på arbeidsåret med en toppidrettsutøvers øyne. Med en periode for vedlikehold, en periode for opptrapping, en for prestasjon og en for restitusjon. Å se på hele året samlet som et barometer for balanse.

Jeg har slått meg til ro med at jeg har valgt en livsstil som er ulik de fleste andres. Året holder ikke et jevnt tempo. Det er høysesonger og lavsesonger. Tider for å jobbe hardt og tider for å jobbe mindre hardt.

Samtidig har jeg lært meg verdien av å lytte til meg selv fremfor andre. Jeg sier ikke at en ikke skal ta andres råd, men som regel kjenner en seg selv best. En må huske på at andre mennesker ikke alltid får med seg alt. De får ikke med seg den onsdagen du sov til klokka 10 eller den fredagen du tok fri for å koble av på hytta.

Minst like viktig er å velge med omhu hvem en tar råd fra. Ikke alle deler din forståelse for at jobb kan være gøy eller at arbeidsåret går i perioder.

Livsbalanse

Tipsene som florerer, handler om å jobbe et visst antall timer, ta et visst antall pauser, bevege seg så så mye, huske å koble av, spise riktig, og så videre. Det disse tipsene ikke tar i betraktning, er at alle er forskjellig. Alle har ulike behov, ulike krav til seg selv og ulik arbeidskapasitet.

Lasse Brurok i Bookis bruker ofte uttrykket life balance. Dette er et uttrykk jeg liker, for jobb er jo også en del av livet. Så hvordan løser vi livets oppgaver og fornøyelser på best mulig måte?

Kanskje det i bunn og grunn handler om å bli godt kjent med seg selv – og handle deretter. God selvledelse, kort fortalt. Kanskje burde vi snakke mer om energimestring og fokusmestring. Om hva som gir deg energi, og hva som tapper deg for energi. Om det er arbeidet ditt som gir deg energi og mestring, er det kanskje ikke mer fritid som er svaret.

Handler det egentlig om lykke?

12. juli 2022 postet Adam Grant følgende sitat på Instagram: «Work-life balance sets the bar too low. No one grows up dreaming of a job that doesn’t interfere with their life. We hope to spend our waking hours doing work that enriches our lives. A toxic job drains you. A decent job sustains you. A healthy job invigorates you.»

Å jobbe burde være er en meningsfull aktivitet i seg selv. Det gir deg en arena for personlig og profesjonell vekst. Det betyr ikke at du ikke verdsetter tid med familie og venner. Det betyr at jobben din gir deg et formål og en mening som du ikke finner i andre aktiviteter.

Med-gründer av Askeladden, Martin Schütt, beskrev det så godt i podcasten GRIT med Cecilie Ystenes Myhre: «Jeg er såpass heldig at jeg har en jobb jeg bryr meg så mye om at det er en helt integrert del av livet, som tar opp den plassen som det å se på tv-serier ellers ville ha gjort. Og i sosiale settinger, når folk snakker om en serie, tenker jeg: Så heldig jeg er som har en jobb som gjør at jeg heller vil jobbe enn å se på serier.» Da jeg hørte dette, kjente jeg på en slags befrielse. For jeg føler det på eksakt samme måte. Jeg har bare ikke klarte å formulere det så tydelig som Martin. En aksept for at det er greit å like å jobbe.

Samtidig, som arbeidsgiver ønsker jeg at alle mine ansatte skal ha en sunn fordeling mellom jobb og fritid. Selv forsøker jeg å ikke sende mail på kvelden, og heller planlegge mailen til dagen etter eller mandag morgen. På den andre siden er det noen som ønsker mer frihet og som presterer best når de får fleksibilitet. Jeg har aldri vært en leder som har brydd meg om mine ansatte kommer på jobb klokka 9 eller 10, eller jobber fra 10 til 15, deretter et par timer på kvelden etter at barna har lagt seg. En av mine største verdier er frihet, og denne verdien ønsker jeg også at selskapene mine skal stå for.

Gi slipp på skyldfølelsen

Alle opplever skyldfølelse fra tid til annen. Kanskje du føler at du ikke får tilstrekkelig kvalitetstid med barna eller lager nok mat fra bunnen av. Vi er nødt til å la ting gå. Som Cecilie Thunem-Saanum sier: Du må tørre å velge bort noe – og stå i det. Gjøre mer av det du tror på, og tro mer på det du gjør.

Og husk å definere hva som er riktig for deg. Ofte tar jeg meg selv i å hige etter noe jeg tror er riktig, uten å ha definert det for meg selv.

Kanskje livsbevisst er det ordet som beskriver det best, iallfall for meg. Å hele tiden være bevisst på hvordan jeg har det – og hvordan jeg vil ha det. Jeg ønsker å legge opp livet etter min egen livssituasjon og mine egne ønsker og forutsetninger. Ingen andres. Jeg ønsker meg et liv som er integrert. Og jeg er stolt over å ha skapt et slikt liv for meg selv.