Plassen jeg har valgt å ta

Da hun gikk på barneskolen, skulka hun utallige timer for å trøste en eller annen førsteklassing som var lei seg, eller for å ordne opp i en konflikt mellom noen tiendeklassinger. Hun har har alltid vært slik, sier hun, og at det ikke er noe nobelt ved det. For Linda Tinuke Strandmyr, leder for Antirasistisk Senter, har ønsket om at fellesskapet skal ha det godt vært så sterkt, at det har fulgt henne hele veien fra barnehagen og inn i arbeidslivet. Å hjelpe er det viktigste.

Å bli tatt på alvor

Linda ble tidlig tatt på alvor, og dét mener hun var fullstendig avgjørende for posisjonen hun er i dag. Det var nemlig en god diskusjonskultur i barndomshjemmet, og hun fikk lov til å diskutere med de voksne, og fremme sine argumenter.

– Mamma ga veldig tidlig plass til stemmen min, og det er en gave jeg først forsto verdien av da jeg ble voksen. Jeg har aldri vært redd for å heve stemmen, hverken for meg selv, eller for noen andre. Da jeg vokste opp overhørte jeg møtene som ble holdt i kvinnenettverket i Follo, som mamma var leder for, og det har virkelig formet meg. På en måte har jeg alltid vært en feminist, for det har bare vært beintøffe, sterke kvinner rundt meg, som alle er superhelter på sin realistiske, uperfekte måte.

En annen definerende brikke i Lindas liv er storebroren Richard, Da hun var under ett år gammel, møtte hun sin 18 år eldre storebror for første gang, takket være Lindas mor, som hadde funnet ham i telefonkatalogen. Hun bestemte seg for å sende ham et brev for å fortelle ham at han hadde en lillesøster, og siden den gang har de to søsknene hatt tett kontakt, til tross for at de har vokst opp i forskjellige familier.– Det har vært en veldig viktig identitetsmarkør for meg, både fordi vi ser så like ut, men også fordi vi begge har vokst opp i en hvit familie. Det å ha hatt en storebror som representerer de nigerianske røttene mine, har vært helt avgjørende. Jeg tror det hadde vært veldig annerledes å være melaninrik i en hvit familie, hvis jeg ikke hadde ham og lillesøsteren min, Eva.

Tror du familien din har hatt noe å si for hvordan du utøver lederrollen i dag?

– Ja, det har vært helt definerende. Jeg sitter ikke bak denne pulten fordi jeg har tatt lederutdannelse. Ikke i det hele tatt. Jeg sitter her for den jeg er, den plassen jeg har blitt lært opp til å ta, og plassen jeg har valgt å ta.

Aktivist og pedagog

Hun er utdannet grunnskolelærer for Steinerskolen, og for bare to år siden jobba Linda som klasselærer på en Steinerskole i Arendal. Nå sitter hun som daglig leder for Antirasistisk senter, hvor hun har ansvar for 29 ansatte. Gjennom hele ungdomstiden var hun aktiv i Rød Ungdom, hvor hun lærte om politikk, samfunnsforståelse, samfunnskritikk, og hvordan man driver organisasjon.

– Å være 16 år og få satt ting i system, gjorde at det veldig fort slutta å handle om kun meg. Jeg fikk se det overordnede og det strukturelle fra en veldig ung alder. Ofte forstår man ikke de overordnede systemene før i voksen alder, men jeg ble skolert i den verdenen.

Like før sin 22 fødselsdag ledet Linda kampanjen Ungdom mot retusjert reklame. Etter over seks år i ungdomspolitikken, skulle det bli det siste hun gjorde før hun pakket kofferten og flyttet til London. Hun ville gjøre noe helt annet, finne seg selv. Da hun kom tilbake til Norge, hadde hun bestemt seg – hun skulle bli barneskolelærer. Hun skulle dyrke pedagogen i seg og fokusere på å gi barn og unge en god start på skolebenken. Likevel ble hun stadig trukket mot det politiske og antirasistiske arbeidet, og på tampen av pandemien sa hun opp stillingen på Steinerskolen og begynte å jobbe for Antirasistisk Senter.

– Jeg begynte i Agenda X, ungdomsavdelingen vår, og jeg elsket å være der, men med den systemkritiske og politiske erfaringen min kjente jeg at jeg måtte opp på et annet politisk nivå. Det tok ikke lang tid før jeg havnet i den posisjonen jeg er i nå, og det var takket være flere faktorer, blant annet vilje, motivasjon, engasjement og mine pedagogiske evner.

Antirasistisk Senter

Antirasistisk Senter er Norges største antirasistiske organisasjon, og den eneste som jobber med antirasisme og antidiskriminering på alle samfunnsnivå. Organisasjonens samfunnsmandat og overordnede oppgave er å utfordre politikken og kjempe for folks rettigheter, noe som foregår i senterets tre underavdelinger: Agenda X, Jobb X og Rettigheter og antidiskriminering. I hver av disse fokuseres det på ulike problemstillinger – og løsninger.

– Det vi driver med i Agenda X, kan kalles forebyggende arbeid, i form av myndiggjøring og empowerment av ungdom. Vi har mange ulike typer aktiviteter som ungdommene kan engasjere seg i, og bidra til å opprettholde. Poenget er å skape et nettverk og et miljø for ungdom der de har sunne forbilder og et sunt sted å uttrykke seg, både kunstnerisk, sosialt og politisk.

I avdelingene Jobb X og Rettigheter og diskriminering jobbes det hovedsakelig med å hjelpe folk ut i arbeid, samt å bistå med blant annet juridisk rådgivning i problematiske situasjoner. Til sammen skal de tre avdelingene gi enkeltmennesket et miljø, et nettverk og et sikkerhetsnett.

– Ethvert grep vi tar, skal bidra til at samfunnet blir mindre rasistisk, at folk skal få flere rettigheter, og at de som har blitt utsatt for rasisme, skal få den oppfølgingen de har krav på. På mange måter fyller Antirasistisk Senter det rommet som offentligheten burde fylt. Min drøm, min utopi, er at vi ikke burde trenge å eksistere.

Det perfekte samfunnet

Ja, hvordan ser det perfekte samfunnet ut?

Linda mener det kommer helt an på hvilke politiske valg som blir tatt fremover. – Det må skje gjennom en revolusjon i skolen. I skolen treffer vi alle. Klarer vi å styrke innsatsen i skolen de neste femti årene, er jeg ganske sikker på at vi vil være et helt annet sted. Jeg mener at det er mulig, spørsmålet er bare om vi har den politiske viljen som skal til.

Historisk sett har det vært svært lite forskning på rasisme i Norge. I dag forskes det mer, men likevel mangler grundige studier på for eksempel koblingen mellom rasisme og psykisk helse. Hva skjer når man utsettes for rasisme, blir fratatt rettighetene sine og opplever diskriminering? – En stor del av den norske befolkningen vokser opp med store psykiske konsekvenser og dømmes til et liv i fattigdom, bare på grunn av pigmentene i huden. Det er idiotisk, og det er det som kan gjøre meg så frustrert. Jeg skjønner ikke rasisme – det er ikke logisk for meg. Jeg mener at vi allerede har oppskriften på hvordan vi kan bekjempe rasisme og diskriminering.

Hvilke grep kan vi, som samfunn, gjøre for å komme nærmere målet?

– Kunnskap om rasisme må inn i opplæringsloven. Det må være krav til kunnskap om rasisme og diskriminering for å kunne bli lærer, og det må inn i skoleplaner. Så må dette følges opp med rammer og regelverk. Vi vet at det finnes diskriminering i arbeidslivet, så hvordan kan man møte det? Man kan sette krav til de statlige bedriftene, og at de som ansetter, går på kurs om mangfold og rekruttering, for eksempel. Man kan stille krav i utleiesektoren og på boligmarkedet, som for eksempel at du skal ha en skriftlig begrunnelse for hvorfor du får avslag på jobb eller bolig. Man kan også gå inn og regulere slik at etnisitet og navn ikke kan være avgjørende i slike saker. Det er nødt til å bevilges mer midler til forskning. Dersom vi skal hindre diskriminering i jobb- og boligmarkedet, må vi ha rapporter om hvordan diskriminering faktisk skjer, og hvilke grupper som opplever det mest.

Hva er noe av det mest krevende du opplever på jobb, og ellers, i det antirasistiske arbeidet?

– Fattigdomsbekjempelse er en viktig del av dette fordi strukturell rasisme kan føre til at du ikke får jobb og ikke får bolig. Et liv i fattigdom kan nedarves. Hadde jeg vokst opp med fire søsken, i en to-roms leilighet på 35 kvm, hadde foreldre som ikke fikk seg jobb, og som ikke fikk tilgang til å leie bolig, så kan det være at også jeg hadde sett meg nødt til å drive med kriminalitet for å skaffe penger til familien min. Først får man innskrenka rettigheter og muligheter som følge av strukturell rasisme i det norske systemet, og så blir man kritisert og straffet fordi man søker til kriminalitet. Det synes jeg er en krevende del å følge med på i debatten – den manglende forståelsen man har for ungdom med minoritetsbakgrunn som har havnet utenfor i samfunnet.

Rasisme – et mangefasettert samfunnsproblem

For å kunne bekjempe rasismen må man først anerkjenne dens eksistens. Rasisme og diskriminering består av mange lag, og det er ikke nok å belyse kun ett aspekt av et mangefasettert samfunnsproblem. Det å ha kunnskap om hvordan de ulike lagene fungerer, og spiller sammen, er et viktig virkemiddel i den antirasistiske kampen.

– Hvis vi anerkjenner at det finnes rasisme blant mennesker i Norge – og det gjør jo de fleste nå – så er det rart å si at det ikke finnes strukturell rasisme. Hvem er det som utfører alle samfunnsfunksjoner? Det er jo folk. Du kan fint anerkjenne at et menneske har rasistiske holdninger, men hvis det mennesket er i en posisjon hvor det kan ansette folk, vil ikke det gjennomsyre ansettelsesprosessen? Eller når vedkommende skal leie ut bolig? Vil det ikke ha noe å si? Jo, det vil jo det. Det er jo ikke lov å diskriminere i Norge, og ikke er det lov å ytre hatefulle ytringer heller. Vi har til og med en innskrenkning av ytringsfriheten for å verne om minoriteter – men likevel skjer det. Heldigvis ser vi nå en endring enkelte steder, som for eksempel nivået på samtalen om kvitteringsordning og etnisk profilering i politiet, men det er likevel en lang vei å gå.

God kontakt med grasrota

Hele livet har Linda villet skape forandring, og hun er ekstremt ydmyk over å være i en posisjon hvor hun nå kan skape reell endring. På én dag kan hun være på en ungdomsskole og snakke med elever om deres opplevelser av rasisme, for så å gå inn i et møte med arbeids- og inkluderingsministeren, der hun kan løfte stemmene fra skolen opp til det øverste nivået.

– Det å ha tilgang til hele fjøla – alle nivåer i samfunnet – det er en maktposisjon jeg er veldig bevisst på. Det krever mye refleksjon, men det er også det som gjør denne jobben ekstremt spennende.

I en podcast-episode du var med i, ble det nevnt at det er uheldig å kalle antirasistisk arbeid politikk, fordi det er snakk om menneskerettighetsarbeid. Hva tenker du om det?

– Det som skiller meg fra en politiker, er at jeg jobber med politisk påvirkning på vegne av sivilsamfunnet, mens en politiker sitter på en maktposisjon og en beslutningsmyndighet som har direkte innvirkning på samfunnet. Jeg har ikke beslutningsmyndighet, men på mange måter er det jeg driver med, ganske likt det å være politiker – bortsett fra at i min jobb kan jeg snakke ærlig, utfordre, og jeg trenger ikke å pakke ting pent inn på den måten som politikere gjør. Min lojalitet ligger hos sivilsamfunnet. Det vi prøver å gjøre i Antirasistisk Senter, er å få god kontakt med grasrota, dem som lever der, og sørge for å løfte deres stemmer opp på et høyere nivå. Det handler om å være pådriver, og pushe på for å skape endring. Man glemmer litt for lett at politikere som uttaler seg i den antirasistiske debatten, har makt og mulighet til å skape en reell endring, og så lenge de ikke fremmer forslag i bystyret eller på Stortinget, er det bare tomprat. Vi må bli flinkere til å arrestere politikere på sånt, slik at ordene blir fulgt opp med handling.

Sjefskåpa

Selv om Linda har mange års erfaring med politikk og organisasjonsarbeid, og i dag sitter i en posisjon hvor hun faktisk kan skape reell endring, hadde hun aldri trodd at hun skulle bli leder. Å lede har aldri vært et mål for henne, og på mange måter er det hennes største styrke.

– For meg handler ikke ledelse om prestisje. Et av de beste rådene jeg har fått som leder, er at man må se på ledelse som en kåpe. Når du har kåpa på, utfører du en funksjon. Du kan til enhver tid ta den av deg, og vite at du er et helt menneske på innsiden. All skryten og all dritten kommer også på kåpa, og det bildet prøver jeg å ha med meg hele tiden. «Fint, da henger jeg kåpa der, også går jeg hjem» – så kan jeg være en god kjæreste, en god venn, og vite at det er godt nok selv om jeg kanskje gjorde en tabbe på jobb.

En umulig oppgave

Linda skal bekjempe rasismen i Norge. En umulig oppgave kaller hun det – en oppgave så stor og sammensatt, og som krever så mye, at absolutt alle små seire må anerkjennes og feires på veien mot målet. Det er heller ikke til å stikke under en stol at jobben kan være krevende, for det å være en melaninrik kvinne og snakke høyt om rasisme, er noe som gjør henne veldig eksponert.

– Det er mange der ute som synes at svarte kvinner som snakker om rasisme, er noe av det mest skamfulle og ufyselige som finnes, og derfor eksponeres man for ganske mye dritt.

Føler du at det er en del av jobben, at du skal tåle ganske mye dritt?

– Ja. og det tenker jeg at jeg på en måte skal. Det er bedre at den rasismen og det grumset kommer til meg enn til jente (17) som skriver en kronikk i Aftenposten. Antirasistisk Senter får skattepenger for å være sivilsamfunnets stemme i kampen mot rasisme, så det at det kommer kritikk – det skal man tåle. Heldigvis har jeg et nettverk, en organisasjon og en arbeidsplass bak meg, som gjør at jeg har alle forutsetninger for å vite hvor jeg kan få hjelp. Det nettverket finnes jo ikke for enkeltmennesket, og det er noe vi jobber for å skape.

Kunsten å avvæpne debatten

Linda beskriver arbeidet i kampen mot rasisme som en lang, seig kamp med et byråkrati som gjør det umulig for henne å «si seg ferdig» med arbeidet. Hun tenker at hun nå har tatt sitt første skritt på reisen som kaptein for Antirasistisk Senter. Hun har brukt mye krefter på å sette en strategi og å gjøre organisasjonen klar for å gå ut og gjøre det eksterne arbeidet. – Jeg har tatt et valg om å kommunisere på en sånn måte at folk opplever at jeg avvæpner debatten litt. Jeg opplever at den antirasistiske debatten er veldig polariserende – og jeg sier at jeg har tatt et valg nettopp fordi det er helt bevisst valg. Det er nok den tilbakemeldingen jeg får mest, at jeg klarer å skape samtaler, og innsikt, hos folk med problematiske holdninger. Det er jeg veldig stolt av, fordi jeg som leder av Antirasistisk Senter trenger å oppnå dialog med majoriteten for å kunne hjelpe minoriteten.

Å drive rettighetskamp tar tid. Gode prosesser og gode, faglige og strategiske beslutninger tar tid, og politiske endringer skjer gjennom diskusjoner, utprøving, feiling og dialog. Ikke bare må det – det skal ta tid, mener Linda. Hennes største lærdom som leder er at en ikke har så dårlig tid som en tror, og at det effektivitetsjaget som pålegges ledere, oftest er selvpålagt. En annen ting hun har lært nytten av i tiden som leder, er å våge å være en kvinnelig leder. – Jeg tror mange automatisk ser for seg en mann når de hører ordet «leder», og jeg tror jeg underbevisst har tenkt at jeg må fylle den rollen – at jeg må finne den typen leder i meg, og at jeg må bli hardere og strengere. Men, så velger man å være en ung, brun kvinne, og lede som seg selv. Det å tørre å lede med de kvalitetene man har, det har vært en veldig fin lærdom. I stedet for å krige mot mine naturlige egenskaper, og gå på kompromiss med grunntonen i personligheten min, kan jeg heller anerkjenne den og bruke den til min fordel.

Så man kan på en måte si at du er en intuitiv leder?

– Det er jeg. Det ligger nok bare i meg. Jeg er en evig elevrådsleder.

Til opplysning: Linda fratredte stillingen som daglig leder ved Antirasistisk Senter i mai 2022 av personlige årsaker. Artikkelen ble publisert i papirutgaven av magasinet før det.