Å være en talentfull tøs                      

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning.

“Du må slippe de andre til, Ida.”

“Du må la de andre få lov til å svare også, Ida.”

“Du får ikke være med å tegnekonkurransen på SFO mer, for du vinner alltid, og de andre blir lei seg.”

“Jeg vet vi har lesekonkurranse, men du leser en bok om dagen, så du kan ikke være med, det håper jeg du skjønner.”

“Kan du hjelpe guttene litt med gruppearbeidet?”

“Det er viktig å gi alle like mye plass.”

Jeg husker første skoledag som om det var i går. Læreren leste eventyret om pannekaka, skrev ordet pannekake på tavla og spurte om noen kunne lese hva som stod der. De andre gjettet og gjettet og gjettet. Jeg satt med hånda i været og kunne lese. Jeg fikk snakke sist, fordi læreren visste at jeg kunne. 

Store deler av barndommen min, var talentene mine logistiske problemer. Derfor lærte jeg andre ferdigheter isteden. Som å være ubetalt hjelpelærer, prosjektleder og sosialt lim.

 Jeg gledet meg til å bli voksen og komme ut i jobb, fordi jeg håpet det skulle bli annerledes. Men realiteten er at flinke damers forbannelse er å jobbe med trygge oppgaver de er kompetente på, og ignorere, skjule eller skamme seg over de store talentene sine. 

Talenter gjør deg synlig. 

Talenter gjør andre misunnelige. 

Talenter er alt som er digg for deg, lett for deg, som du ikke må jobbe for.

Det er jo som å være yrkesmessig løs på tråden. Nei, det pertentlige, etiske og tekkelige er å være hun som husker alle de løse trådene, som svarer raskt på e-post, som passer på alle de andre og ikke insisterer på å vise seg frem. 

Det er lett å ignorere eller fnyse av talentene sine. 

Du er ikke best, det vet du jo, fordi du har total oversikt over alle som er gode på det du tar talent innenfor. 

Dessuten er det ikke sånn at du er spesielt flink, det er bare alle andre som er så dårlige og slaskete, nivået som er for lavt. 

Og alle vet jo at moralsk godt arbeid er TRAVELT arbeid, HARDT arbeid. At du kan gjøre unna en oppgave på en halvtime en kollega av deg bruker hele dagen på? Vel, det bør du ikke si høyt. Tryggest å være evig prosjektleder, hjelpelærer, kvalitetskoordinator - å skrive referat og notat og mase. 

Greia er: Talenter er nevrologiske gaver. Ikke fordi du er Mozart-genial, men fordi du har noen ting som får hjernen din til å lyse opp av glede og nytelse når du gjør det. 

Det er uendelig mye lettere å gjøre en ting som er digg enn en ting som er kjedelig. Men er det noe vi har lært, så er det at digg er suspekt. Være for flink? Suspekt. Så du spiller i kompetanse-sonen din, ikke i talent-sonen. Du gjør oppgaver som du er kvalifisert til, og som du kan. Men du hiver deg ikke ut på deilig, dypt vann og gjør det du lengter etter. 

Slik jeg ser det, er det flink jente-felle nr 1. Du er så opptatt av å ikke stikke deg frem, at du prosjektleder deg inn i et gørrkjedelig hjørne. 

Fordi du lærte - som meg - at talentene dine primært er et sosialt og logistisk problem. Og det er de - hvis du spiller på for lavt nivå. 

Jeg pleide å jobbe som konsulent. En dag sa sjefen min til meg:

 “Ida, vi kan ikke selge tekstforfattertjenester fra deg. Du er FOR flink til å skrive, så du ødelegger forventningene til leveransene våre. Vi har ingen andre som kan skrive sånn som deg, og de andre er ikke dårlige til å skrive, men de ser dårlige ut i kontrast til det du leverer.”

Hun tok ikke feil. Og dette ER problemet når du forsøker å gjemme deg. Du klarer aldri å bli helt usynlig.

Løsningen er ikke å fortsette å krympe deg. Det er å gå inn i det du elsker å gjøre og tåle at du både ikke er verdensmester - OG at du stikker deg ut, fordi du er veldig god. 

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning.