Bærekraftsansvarlige bør profittmåles

Kan vi egentlig sette bærekraft på kartet hvis vi ikke tjener penger? Jeg tror ikke det.

Sirkulærøkonomi og bærekraft er essensielt for fremtiden, og det er på tide å sette det på kartet. 

I fjor høst var jeg med på Arendalsuka for første gang. En meget spesiell opplevelse, som kan karakteriseres som politikernes egne runkering.

Men la oss ikke gå dit. Ofte kan det være både enkelt og behagelig å peke finger og si hva politikerne bør gjøre for å faktisk sette sirkulærøkonomi på agendaen. 

Det er ikke MVA på bruktbiler. Hvorfor er det da MVA på brukte klær? Det gir ingen mening - momsen burde fjernes. 

Hva som burde gjøres fra politisk hold er én ting. La oss heller fokusere på hva som kan gjøres i næringslivet. 

Det å bygge en strategi i dag uten å legge bærekraft til grunn er ganske uintelligent. Så hvorfor gjøres det ikke? 

Overproduksjon og manglende insentiver

Jeg tror svaret simpelthen er at det i mange tilfeller ikke har vært noe profitt i bærekraftsprosjektene i de store selskapene. Og money talks. Det er tross alt det språket ledelsen i mange selskaper forstår best. Dette gjør jobben for bærekraftsansvarlige som ikke kan vise til god profitt utfordrende, og aktivister blir stående å rope i sitt eget ekkokammer. 

Jeg har vært på den andre siden selv: For halvannet år siden synes jeg bærekraftstiltak i bedrifter var en irriterende døgnflue da jeg jobbet som salgssjef i Holzweiler. Bærekraftstiltak for meg var et fint tiltak, men ikke noe jeg så på som et must-have, fordi vi ofte tapte penger på bærekraftstiltakene som ble gjort. 

Det klesbransjen tjener penger på er å produsere nye klær og selge mest mulig. Dette er ikke noe nytt – det er den linjere modellen klesindustrien er bygget opp på. Spørsmålet er bare om strategien er liv laga – for moder jord.  

Da jeg hørte om Fæbrik hadde jeg ikke troen på selskapet. 

Nå jobber jeg som daglig leder i Fæbrik, og etter å ha blitt kjent med markedet ser jeg at det er uendelige muligheter i sirkulærøkonomi for klesindustrien. 

Moteindustrien har et massivt overproduksjonsproblem

De siste årene har vi sett at det er kommet krav om en rekke bærekraftstillinger – det er fint på papiret. Men hvis stillingen kun går ut på å fylle ut fancy bærekraftstapporter - blir det da noen tid til reell endring? 

Klesbransjen lider i dag under en presset økonomi og dårlige tider. Jeg opplever at bærekraftstapportene som selskapene må ha, krever enormt med administrativt arbeid og lite konkret profittarbeid. Derfor bør selskapene internt ha en strategi om at bærekraftige løsninger skal profittmåles.

Men hvordan? Her er forslag til 4 KPI’er en bærekraftsansvarlig i klesindustrien bør måles på:

1. Redusere eksisterende overskuddslager med minst 5% hvert år – et moderat og fullt oppnåelig mål. Jeg tør å påstå at alle klesmerker som produserer klær har tekstilruller liggende på lager som ikke blir brukt. Disse tekstilrullene kan derav ligge på lager i mange år uten å bli brukt. Når en ny sesong kommer produseres det likevel nye tekstiler. Hvis man hadde endret tankesettet til «vi bruker det vi har» ville dette spart planeten for enormt mye ressursbruk. Irriterende? Ja. Nytt er jo så moro! Men det koster miljøet dyrt med et slikt tankesett.

2. Ambisiøse og tydelige måloppnåelser på at alt som produseres nytt er laget av naturmaterialer som er bedre for forbrukeren og krever mindre energi å brytes ned i fremtiden. Plagg som bør være fritatt er regntøy, sportstøy, sko og undertøy. 

3. Mål om at gjennomsalg (omløpshastigheten av varer som selges fra de er mottatt i butikk til varene settes på salg i slutten av en sesong) på nyproduserte varer bør være på minst 60% før salgsperioden starter. Det betyr dermed at varelageret er i god vareflyt i løpet av en sesong. 

4. Eksperimenter med plastpant. Å produsere plagg i plast er billig og effektivt. Men det har sin pris for kloden. Å være det første norske klesmerket som har pant på plagg slik som vi panter plastflasker hadde vært dødskult å se få fotfeste i industrien. 

Disse fire tiltakene ville gitt profitt til klesmerkene på en respektabel måte som også er bærekraftig.

Dette ville gitt bærekraftsansvarlige mer makt i ledermøtene og plutselig ville bærekraft ikke bare vært fint å ha, men et must-have. 

Norge har muligheten til å ta en ledende posisjon på dette. Politikere kan sole seg i glansen av å ha fått bærekraft i vinden om de tilrettelegger for sirkulærøkonomi og tiltak for å nå FNs bærekraftsmål. 

Ta grep nå

Min kampsak er å tilrettelegge for at så mange som mulig skal tjene penger på sirkulærøkonomi, skape grønnere arbeidsplasser og at det skal lønne seg å bruke det vi allerede har. 

Og hvis vi til sist likevel skal peke på politikerne så retter jeg min pekefinger mot finansministeren: Han må gjøre følgende: 

1. Fjerne momsen på brukte klær og reparasjoner på klær. Gjør det attraktivt å tenke grønt for forbrukeren.

2. Innføre avgifter på nyproduserte klær laget av uholdbare, syntetiske materialer. 

3. Innfør toll og avgifter for selskaper som er verstinger i overproduksjon. 

Men vi bærekraftsbevisste taler for døve ører. Dessverre ser det ut til at vi har en finansminister som liker å stikke hodet i sanden for bærekraftstiltak.

Om ikke politikerne vil ta ansvar, må noen andre brette opp ermene. Så hva hvis bransjen faktisk leder an marsjen selv – tar saken i egne hender? Nå skal vi tjene penger på bærekraft og vise at sirkulærøkonomi er mulig. 

For først da tror jeg at vi begynner å se at bærekraft faktisk blir satt på kartet.

---------------------------

Har du en mening? Send oss din mening til hei@awmagazine.no