I rettferdighetens navn

– Det var ikke sånn at jeg bare våknet en dag og tenkte «fy søren, jeg tror jeg skal bruke karrieren min på klima og bærekraft». Men jeg har, fra jeg var ganske liten, vært veldig opptatt av rettferdighet, sier Hanne-Lene Dahlgren.

Mange kjenner henne som influenser, vegetarentusiast, kokebokforfatter og gründer. Men vi skal ikke spole mer enn fire år tilbake, før hun ikke var spesielt kjent for noen av delene. Akkurat den kjendis-delen er Dahlgren ikke så veldig begeistret for. Men det kom som en konsekvens av et brennende engasjement, og da går det ikke an å sitte i ro og holde kjeft, det gjør faktisk ikke det. Og nå som de nye nordiske kostholdsrådene sier omtrent akkurat det samme som Hanne-Lene Dahlgren har sagt lenge, vel. 

– Men vi må snakke om hva vi skal begynne med, ikke hva vi skal slutte med. Jeg sier ikke at vi skal slutte med kjøtt. Hvis du spiser en pølse, og jeg sier til deg «har du TENKT på hvordan den grisen hadde det?!», får du lyst til å høre på meg da? Du gjør ikke det. «Fuck off», tenker du da. Hvis vi vil at folk skal endre matvaner, må vi gjøre dem sultne, ikke sure. Vi må vise vegetar-alternativer som er så fristende at folk heller vil ha det. 

Kostholdet påvirket både helse og klode

Dahlgren selv snudde kostholdet for ni år siden. Ryggmargsrefleksen slo ut på urettferdighet da hun skjønte hvordan kostholdet hennes påvirket både helse og klode.

– Jeg spiste helseskadelig mye kjøtt. Og når jeg gjorde et dypdykk i det, og skjønte hvor mye ressurser mitt kosthold krevde, hallo. Selve oppvåkningen fikk jeg da en god venninne kom hjem til oss og lagde mat ut av det hun fant mer eller mindre nederst i kjøleskapet. Hun spiser bare ren mat, og jeg synes til slutt det var vanskelig å vite hva jeg skulle servere henne. Skulle jeg skjære opp en agurk, kanskje? Så jeg ba henne sende meg en handleliste, og lære meg å lage et digg måltid. Men hun brukte bare det hun fant, og det var SÅ godt. «Oi – her har jeg gått glipp av noe», tenkte jeg da.

Dahlgren og ektemannen bestemte seg for å bruke seks uker på å lære seg å lage god vegetarmat. 

– Jeg hadde lest at det var seks uker som trengtes for å forandre en vane. Men vi bevilget oss to hviledager i uken, da. Herregud så mye dårlig mat de første par ukene. Men så begynte vi å knekke noen koder, og plutselig hadde vi spist god vegetarmat sju dager på rad, uten hviledager. Etter det har jeg ikke sett meg tilbake. Selv pinnekjøttet til jul smakte liksom ikke det samme mer.

Driver med faktaopplæring

Men Hanne-Lene Dahlgren er altså ikke ute etter å få folk til å slutte med kjøtt. Hun er heller ikke ute etter å ta fra noen all matglede, eller å ta fra folk levebrødet, eller imot norsk landbruk, bevaring av kulturlandskap, eller, for den saks skyld, bunad. Hvorfor oppramsingen? Ordet «vegetar» er et rødt flagg for mange, som gjerne utdyper hva de mener i kommentarfeltene. Men at folk mener noe om henne, tar Dahlgren helt med ro. 

– Noen synes jeg er en idiot. Det går helt fint. Og jeg er vant til å bli tillagt meninger jeg ikke har, nettopp fordi mange gjør sine egne koblinger. Jeg bruker det som en anledning til å drive litt faktaopplæring.

Som da hun oppdaget at blomsterbuketten hun pleide å kjøpe annenhver uke, var importert fra Tanzania. 

– Og jeg bare, hæ? 30 kilo CO2-utslipp, kostet den buketten! Det er like mye som om du spiser mat fra en av mine kokebøker i en hel måned. Jeg ringte blomsterkjeden, og de svarte det som ofte er svaret når sånne spørsmål kommer opp: «De i Tanzania må også ha noe å jobbe med». Men vi kan ikke hele tiden forsvare noe, med at noen jobber med å produsere det. Noen produserer olje også! Vi varmer opp kloden for hver eneste blomsterbukett vi tar inn i huset for å pynte i EN uke!

– Vi kan ikke tviholde på hvordan ting alltid har vært.

Et annet argument Dahlgren vil til livs, er knyttet til kulturell arv. Eller, rettere sagt, påstanden om kulturell arv.

– Vi kan ikke tviholde på hvordan ting alltid har vært. Dessuten er det feil. Ta kjøttforbruket. Vi har aldri vært i nærheten av det kjøttforbruket vi har i Norge i dag. Går vi 50 år tilbake, spiste vi halvparten så mye kjøtt som vi gjør nå. Det er altså ikke riktig at vi «alltid» har spist så mye kjøtt. Og dette med kulturell arv. Skal vi si at vi alltid har hatt slaver, så det må vi fortsette med? At vi alltid har hatt dødsstraff for homofile, at kvinner aldri har hatt stemmerett, så det må fortsette å være sånn?

Å gå inn i diplomatiet var aldri et alternativ for Hanne-Lene Dahlgren. Men hun hadde det fint som markedsanalytiker i Google, så lenge det varte. Det var bare det at hun skrev sin første kokebok mens hun var hjemme i fødselspermisjon, og den ble en bestselger, og så ballet det litt på seg. Tre dager etter at hun var tilbake fra permisjon, satt hun på Gardermoen på vei på jobbreise, og tenkte bare «dette går jo ikke». 

– Jeg ringte mannen min, og han var enig. Så sa jeg fra til sjefen min, og så tok jeg meg et glass vin. På hjemmebane rigget vi om så vi kunne klare oss med én inntekt i et år, mens jeg jobbet med dette. Så var planen egentlig at jeg skulle ut i en annen jobb.

 Jobber to årsverk i året

Men prosjekt-året førte til en bok nummer to, på eget forlag denne gangen. Og en bok nummer tre. Bestselgere, alle sammen. Dessuten årets influenser Bærekraft på Vixen Awards i 2021 og 2022, influenser-byrået Team Tomorrow, som bare jobber med bærekraftige merkevarer, konsulentselskapet Tomorrow Works, og forlag nummer to, Stories of Tomorrow. Hanne-Lene Dahlgren er opptatt av bærekraft, men som gründer og med-gründer av seks selskaper, gjelder det ikke hennes egen kalender.

– Som gründer har jeg stor frihet, men veldig lite fri. For min del betyr det iallfall to årsverk i året. Det er mye jobb, og jeg har mange hatter. Men jeg elsker å skape. «Hvordan kan vi gjøre dette bedre?», tenker jeg. Det er mye drivkraft i det.

Med bakgrunn som analytiker og utdanning innen kommunikasjon og entreprenørskap, vet hun hva som skal til for å sette mål – og nå dem. Så når hun sier at kjøttforbruket i Norge skal ned med minst 30 prosent innen 2025 …

– Nei, det går nok ikke. Covid ble en brems for alt av matpåvirkning. Folk spiste enda mer kjøtt, det var mange som koste seg, og som trøstespiste. Vi tapte nok et par år der. Men Jeg har ikke gitt opp, det er jo to og et halvt år til, og hvis alle bare reduserer litt … Jeg mener jo at vi kan redusere ganske mye, uten at det går ut over livskvaliteten vår i det hele tatt. 

Vi tar en liten fot i bakken her, mens Hanne-Lene Dahlgren konkretiserer hvordan «redusere litt» kan se ut i praksis:

– Vær bevisst på hva slags kjøtt du spiser. Velg vekk det dårlige kjøttet først, ikke det som kommer fra dyr som faktisk har hatt det bra. 

– Tenk gjennom hvilke måltid i løpet av uka du ikke nyter skikkelig. For de fleste av oss er det 70 prosent av alt vi spiser. Noen brødskiver med pålegg, en helt vanlig spaghettimiddag, sånne ting. Begynn med de ikke minnerike måltidene. Hva kunne vært byttet ut med mer grønnsaker, uten å miste matglede? 

– Bytt ut halvparten av taco-kjøttet med linser. Med tacokrydder på smaker det helt likt.

– Brødskiva med salami, den er like god med én salamiskive som med to. Eller med hummus, med oliven og rødløk på, eller …

Ikke bare en liste med ingredienser

Dahlgren mener det trengs flere gode oppskrifter for at vi skal klare det grønne skiftet på matfronten. Og en god oppskrift, det er ikke bare en liste med ingredienser, men hvordan oppskriften formidles. 

– Akkurat når det kommer til det, har det nok vært en fordel at jeg ikke er kokk. Jeg har helt vanlige kjøkkenkunnskaper. I stedet for å bare skrive «stek denne til den er gyllen», legger jeg til «på min plate tar det omtrent fem minutter på medium varme». Det er jo et poeng at de som leser oppskriften skal klare å lage det like bra selv. Dessuten er jeg opptatt av at vi skal bruke opp hele råvaren, så oppskriftene mine har én agurk, én fennikel og så videre – i stedet for «175 gram søtpotet», for hva skal du da gjøre hvis du har 20 gram for mye? 

Alle kokebøkene er skrevet med til sammen flere hundre testfamilier i ryggen, for å sjekke hva som funker. Er fremgangsmåten godt nok forklart? Hva er barnas favoritter? Fordi alle «vet» at vi bør spise mer grønnsaker og mindre kjøtt, og at det er bra for både helsa vår, klimaet og dyra. Men hvordan ser det ut i praksis, hjemme på eget kjøkken? Det er her analytiker og kommunikasjonsmennesket Dahlgren vil at du skal ha grønne bilder i hodet, av noe som frister mer enn den likegyldige retten du lager bare av gammel vane. Og at oppskriften er så enkel å få til, at du blir begeistret.

– Jeg får ganske mange sånne meldinger, fra folk som har lagd nye retter. «Inviter naboen på mat», er mitt faste svar da. 

 Jobber med at folk skal få lyst til å lytte

Oppmerksomheten hennes er fortsatt rettet mot grønnere mat, men veien videre blir til mens hun går. Gründeren jobber med bærekraft i hele kjeden, fra hjemme i eget kjøkken, til influensere med bærekraftige merkevarer, til konsulentvirksomhet og bøker med historier vi trenger i framtiden. 

– Du kan ikke skrive at jeg skal «redde verden», det synes jeg er svulstig. Men jeg tenker at jeg skal bruke mine krefter på den måten jeg best kan påvirke. Vi kan ikke prakke på folk noe de ikke er klar for, de vil ikke lytte før de er klare uansett. Jeg jobber mye med å få folk til å få LYST til å høre på meg. 

Derfor kjefter hun ikke på dem som spiser pølse, fordi ingen liker kjeft. Hun bare frister med noe bedre.

– Det må være enkelt. Vi må ikke overkomplisere disse spørsmålene vi står overfor. Det handler om å begynne å bruke opp det vi kjøper, og bare kjøpe det som gir ordentlig glede, eller som vi trenger på et eller annet nivå. Summen av alle de små valgene vi tar, blir stor. Og så må vi stemme på dem som kan gjøre de store, regulatoriske grepene.

– Jeg er ikke bærekraftig. Ingen er det. Det handler om det store bildet. Vi må gjøre mye som er bedre, ikke alt som er bra. Da blir vi bare apatiske, sier Hanne-Lene Dahlgren.