Frederikke Antonie Schmidt

– Jeg tenkte at jo mer usikker jeg føler meg, jo høyere hæler tar jeg på meg.

Hun heter Frederikke Antonie Schmidt og er gründer Roccamore, skomerket som for tiden seiler fram som en pionér innen komfortable og bærekraftige high end-hæler. Du har kanskje sett dem på Anita Krohn Traaseth. Eller på Bjarne Corydon, sjefen for den danske finansavisen Børsen. Merket og kvinnen bak har muligens fått like mye oppmerksomhet for sine kreative kampanjer og feministiske budskap som for sine håndlagde sko. Ikke at det nødvendigvis gjør noe. For Frederikke er nemlig skoen og selskapets misjon om å styrke kvinner uløselig knyttet sammen.

– Med dem på føttene inntar du ta en slags maktposisjon. De gjør deg høyere, rettere i ryggen og mer elegant. Dermed ble skoene et slags symbol på at vi kvinner kan ta den plassen vi fortjener.

Men det var ikke engasjementet for kvinner som sådde frøet som senere skulle bli Roccamore. Det var mer tilfeldig enn som så.

Problemskaperen

Frederikke tilbrakte mange år i Italia, der hun studerte håndverket og deretter jobbet som skodesigner for ulike merker. Da hun vendte tilbake til Danmark, med motehus som Ferragamo og Prada på CV-en, trodde hun at hun skulle få jobb fort. Slik ble det ikke.

– Danmark har ingen historie med high fashion. Ingen skjønte hvorfor de skulle betale meg for å designe sko når de like gjerne kan kopiere noen andres design.

I stedet begynte Frederikke å studere markedsføring. Da hun skulle velge tema for bacheloroppgaven, bestemte hun seg for å skrive om hvordan man bygger en merkevare i Danmark. Til det trengte hun en fiktiv merkevare.

– Jeg diktet opp et skomerke med et fargerikt navn som omfavnet kvinnelige verdier og female empowerment, som fokuserte på å lage bærekraftige sko av høy kvalitet, som aldri skulle havne i noen salgskurv.

Det ble ingen toppkarakter. Og graden skulle vise seg å være nytteløs på jobbmarkedet. Til slutt bestemte Frederikke seg for å gi faen og satse kortene sine på det fiktive skomerket hun hadde skapt. Hun lanserte en crowdfunding-kampanje via Kickstarter for å se om det var noen interesse for ideen.

– På sett og vis startet alt sammen fordi jeg ville vise sensorer og arbeidsgivere at de tok feil.

Og interesse var det. Hun fikk samlet inn penger, men hadde ingen konkret plan for hva hun skulle gjøre med dem. Det eneste hun hadde skapt, var et problem for seg selv, som hun nå ble nødt til å løse.

– Nå måtte jeg jo faktisk produsere de skoene folk hadde gitt meg penger for å lage. Men fabrikken nektet å produsere skoene med mindre jeg lovet å legge inn en ordre som var større enn det jeg faktisk trengte. Dermed måtte jeg finne en måte å selge flere sko på, og slik fortsatte det å balle på seg. Men det er slik jeg alltid har vært. Jeg skaper problemer som jeg så blir nødt til å finne ut av. Heldigvis er jeg en god problemløser.

Tok ikke nei for et svar

Det skulle ta hele seks år å utvikle og finjustere i skoene. Merket ble raskt en suksess i hjemlandet, og snart var det på tide å tenke større. Da Frederikke og Roccamore bestemte seg for å prøve seg på det norske markedet, kastet hun ut agn i alle retninger, brukte nettverket sitt for alt det var verdt.

– En er nødt til å være litt plagsom. Jeg tror vi booket rundt 40 møter på en uke. Og ut i fra disse gikk vi videre med omtrent halvparten. Dette var mennesker vi følte vi hadde kjemi med.

Det var to personer Frederikke dessverre ikke fikk tatt en prat med. Én av dem var Anita Krohn Traaseth, som hun hadde sett frem til å møte. Men hun tok ikke et nei for et nei og jaktet rett og slett ned næringslivslederen.

– Hun må ha trodd jeg var en slags stalker. Til slutt gikk hun med på å møte meg. Det resulterte i at hun stilte opp i 8. mars-kampanjen vår, med Roccamore-sko på føttene.

Jeg kan gjøre alt

Som enebarn, oppvokst med en alenemor, utvikler man en viss egenrådighet og iherdighet. Til tider har folk oppfattet henne som arrogant og i overkant selvsikker, forteller hun, noe som også kan være grunnen til at hun ikke hadde mange venner i oppveksten. Med en begrenset inntekt hadde heller ikke den lille familien så mye å rutte med. Dette har Frederikke valgt å snu til sin fordel.

– Vi levde på ingenting, men vi klarte oss helt fint. Det lærte meg at penger ikke trenger å styre deg. Det er en god egenskap å ha som gründer, å vite at man ikke nødvendigvis er bundet eller drevet av penger. Det gir en slags frihetsfølelse.

Hun mener det ligger i gründerens natur å søke seg mot friheten og uavhengigheten. En vil alltid videre, alltid bli bedre. Egenskaper som er gull verdt når man skal bygge et selskap, men som ofte kommer i veien når man skal bygge et godt team. I begynnelsen forsøkte Frederikke å innta en moderlig lederstil, som hun kaller det, for å komme nærmere sine ansatte. Men den rollen skulle vise seg å bli vanskelig for henne. Hun følte seg som en dårlig mor som aldri helt strakk til.

– Det ødela mindsettet og personligheten min fullstendig. Jeg var ikke lenger i stand til å tenke strategisk eller innovativt. En dag kom en kollega til meg og spurte hva som var strategien for Q3, og jeg svarte bokstavelig talt at jeg ikke visste. Jeg hadde mistet helt retning, og det gikk utover både selskapet og kollegaene mine.

Frederikke måtte til slutt innse at hun ikke kunne være både pose og sekk. Hun måtte velge. Hun valgte å ta rollen som en strategisk og kreativ leder og ansatte en COO som kunne ta seg av de delene av jobben hun selv ikke var så god på eller ikke likte. Det angrer hun ikke på. Hun beskriver samarbeidet mellom dem som godt, først og fremst fordi de representerer to ytterpunkter.

– Jeg har innsett at jeg alltid kommer til å være en innovativ, høytsvevende og optimistisk leder. Jeg kommer til å fortsette å kjøre på og si ja, fordi jeg faktisk tror at vi kan få til alt. Derfor trenger jeg folk rundt meg som kan holde tilbake når jeg pusher.

Kunsten å bygge relasjoner

Per nå teller selskapet 48 ansatte. Frederikke har innsett at de ikke lenger kan gjemme seg bak den søte startup-merkelappen, men at de er nødt til å oppføre seg som et ordentlig selskap, på godt og vondt. Hun er klar på at hennes fokus er å være gründer og kreativ leder, med alt det innebærer av forretningsutvikling og networking. En rolle hun stort sett trives i, selv om ordet networking gir henne dårlig smak i munnen.

– Jeg hater det ordet. Det gir assosiasjoner til manipulasjon og strategisk utvelgelse, og det har det aldri handlet om for meg. Hvis jeg velger å bruke tid sammen med noen, er det fordi jeg liker personen. Ikke noe annet.

Hun beskriver seg selv som en dårlig løgner. Det er rett og slett ikke mulig for henne å holde en samtale gående med en person hun misliker. Også dette har hun valgt å snu til en positiv egenskap.

– Når jeg faktisk tar meg tid til å bygge relasjoner, vet jeg at de genuine. Og det er slike relasjoner som betyr noe, som kan gjøre en forskjell i fremtiden. Om vi skal samarbeide, kommer vi sannsynligvis til å møte på problemer på veien, som vi må stå i sammen. Og for meg er det vanskelig å forsvare en person jeg ikke liker.

Jungelordet

I løpet av Roccamores relativt korte levetid har hun blitt vant til å prate med mennesker. Hun var rett og slett nødt til det, for å få budskapet sitt ut.

– I løpet av Roccamores første år hadde vi 3-4 eventer i uka. Det var der jeg plasserte tiden og energien min. Det krevde mye av meg. Det vanskeligste i verden er å være ansvarlig for et event som kun tre personer møter opp på, og påse at de tre personene koser seg.

Det ga henne imidlertid muligheten til å bli godt kjent med menneskene. Hun fikk høre historiene deres. Frederikke forteller at hun lett kan glemme hvilket år det er, men at en god historie kan hun huske for alltid. Disse historiene dro med seg inn i skoene hun lagde, knytte historiene til merket.

– Jeg begynte å oppkalle sko etter kvinner som inspirerte meg og skapte en historie rundt hver sko. En positiv ringvirkning av dette var at disse kvinnene fortalte om og promoterte skoene som var oppkalt etter dem. Folk ble nysgjerrige og begynte å spørre. Og det var slik jeg gradvis fikk folk til å bli interessert i merket.

Jungelordet blir ofte undervurdert, mener hun. Selv har hun lært seg å lese mellom linjene, gripe muligheter før de flyter opp til overflaten. For eksempel da to av paneldeltakerne i den danske versjonen av Dragon’s Den, et tv-program der gründere får presentere ideene sine for potensielle investorer, skulle byttes ut med to kvinner.

– Jeg fikk nyss om dette før det ble annonsert i media. Dermed kunne jeg gripe muligheten og putte Roccamore-sko på føttene deres før nyheten var ute. Slike muligheter får man kun ved å være ute blant folk, lytte og prate. En er nødt til være en opportunist om en skal lykkes som gründer.

Reisen mot bærekraften

Ved siden av kvalitet og kvinne-engasjement er bærekraft en av bærebjelkene i merkevaren Roccamore. På grunn av EU-reglene har ikke Roccamore for tiden mulighet til å bruke dette ordet i markedsføringen. For Frederikke er det uansett ikke selve ordet, men hva det innebærer, som virkelig betyr noe og som gjør at hun fortsetter å etterstrebe en stadig mer klimavennlig produksjon.

– Det jeg virkelig har lyst til, er å bli enda bedre. Vi trenger ikke flere ting i verden, vi trenger bedre ting. Så hvis en ønsker å skape et produkt, bør en lage et produkt som er bedre enn andre. Det er alltid noe som kan forbedres.

Hun legger ikke skjul på at det krever beinhard jobbing. Ikke bare hva gjelder produksjonen, men også folkene rundt.

– Det er viktig at alle personer i alle ledd blir behandlet godt, har de rettighetene de har krav på og den lønna de fortjener. Dette er ting man tenker på som selvsagte i velstående europeiske land, men det er det ikke.

Den harde jobbingen har gitt resultater. Per nå er Roccamore det eneste skomerket i verden som er Cradle-to-Cradle-sertifisert, noe Frederikke beskriver som både utrolig stas og utrolig trist.

– Folk sier at små merkevarer ikke kan gjøre noen forskjell. Men nå har vi iallfall bevist at det er mulig. Forhåpentligvis følger flere etter veldig snart.

Si ja til alt

Roccamore har vokst seg utover Danmarks grenser og har blant annet fått fotfeste i Norge. Likevel, Frederikke beskriver både selskapet og seg selv som en underdog. Hun mener det er lett å undervurdere en kvinne, spesielt en kvinne som er søt og feminint kledd, noe hun har lært å utnytte.

– Folk elsker å invitere utskudd og minoriteter til å stå på scener og delta i diskusjoner og podcaster. I starten var jeg skeptisk, men etter hvert lærte jeg meg å takke ja til disse invitasjonene. Jeg tenkte at hvis jeg takket nei, var det ingen som kom til å legge merke til meg. Om jeg takket ja, hadde jeg i det minste en scene. Folk ble nødt til å høre på meg, om de ville eller ei.

Om hun skulle føle seg usikker i slike settinger, fant hun alltid selvtillit og styrke i skoene sine. Mantraet hennes ble snart at jo mer usikker hun følte seg, dess høyere hæler tok hun på. Og det var nettopp dette mantraet som skulle bli grunnlaget for selskapet misjon om å styrke og heie fram kvinner.

– Jeg tenkte at jo flere kvinner jeg kan putte skoene på, jo flere kvinner vil tørre å ta plass. Selskapets misjon ble med andre ord til underveis. Ikke at det var helt tilfeldig, det lå nok alltid latent der, men det var ikke gjennomtenkt fra starten av. Det bare skjedde, slik det ofte gjør.

Frederikkes tips til rebelske gründere:

1. Stol på deg selv og lær av dine egne feil.

2. Ikke ta nei for et nei. Om du virkelig tror på noe, fortsett, selv når ingen andre har troen.

3. Ha det gøy. Sett pris på reisen, for det kommer til å bli en lang reise.