Bærekraft i praksis

Ellen Fjestad står for fire prosent av Norges løkproduksjon, og regnes som storprodusent. Hun har to ansatte, egen mekaniker og verksted, stor maskinpark, og omsetter for fem millioner kroner i året. Bedriftslederen har også deltidsjobb, for å få økonomien til å gå rundt.

– Landbruket er en tosidig bransje, hvor vi jobber med spydspiss-teknologi og forskning i verdensklasse hver dag. Samtidig er vi tuftet på eldgamle tradisjoner og levemåter. Og vi er midt i en av verdens mest politisk betente bransjer. Alle mener noe om mat og matproduksjon, sier Ellen Fjestad.

Hun er utdannet gartner og agronom, og overtok driften av Arstad nordre gård i Stange, like ved Hamar, for tre år siden. Som ung kvinne tilhører hun fortsatt mindretallet av bøndene her i landet. Som bonde med deltidsjobb ved siden av, tilhører hun flertallet. Gjennomsnittlig netto næringsinntekt fra jordbruk for gårdbrukerne, var i 2021 198.700 kroner (SSB).

Politisk skjæringspunkt

– Vi er i en brytningstid nå. Skal vi ha familielandbruket, eller vil det bli store eksterne firmaer som driver gårdene i framtida? Landbruket er nøkkelen til en grønnere verden, men det er ikke lett å få en hel verden til å bli enige om midlene, selv om vi er enige i målet. 

Jordvern, forsyningssikkerhet, klima og matvarepriser er noen av spørsmålene Fjestad forholder seg til. 

– Det er så lett å si at jordvern er viktig, men akkurat nå trenger vi bare litt areal til utbygging. Og litt til, og litt til. Ny jernbane mellom Oslo og Hamar er et godt eksempel. Når den er ferdig blir reisetiden mellom byene 20 minutter kortere. Prisen er mindre jordbruksareal, og at jorder blir mer tungdrevet fordi de blir delt i to. Det er gode argumenter for både jernbane og jordvern. Men summen av alle de gangene jordvernet taper, er alvorlig, sier Fjestad.

– Norge fikk inn mat under pandemien, og krigen i Ukraina har i begrenset grad laget problemer for oss. Det mange ikke vet, er hvor stor jobb som ble lagt ned i kulissene for å sikre forsyningslinjene våre, og at det ikke er en selvfølge at vi klarer det igjen. Norge har mye penger og kan konkurrere på et stramt verdensmarked. Jeg synes det verste er å tenke på at vi importerer mat som andre hadde trengt, men som de ikke får fordi vi betaler mer. Særlig siden vi har mulighet til å produsere mer mat i Norge, hvis vilkårene for å drive landbruk hadde vært bedre. Det er klimaurettferdighet på sitt verste, sier hun.

– Maten trenger ikke å bli dyrere for forbrukeren. Men en større andel av sluttprisen må komme fram til bonden. Slik det er nå, går mesteparten til mellomleddene. Det går ikke i lengden. Noen mener at løsningen er at vi må produsere mer for å tjene mer, men det er et kappløp vi aldri kan vinne. Vi løper allerede for nok i dag. Og det hjelper ikke å være stor. Investeringene vi må ta, er så store. Gjeldsbyrden i landbruket er skyhøy. Og dette ansvaret sitter vi med som privatpersoner. Gårdsbruk må være enkeltpersonsforetak. Næringseiendommen og privathuset er samme enhet. For mange er situasjonen at hvis de ikke fortsetter produksjonen, så må de flytte. Det sitter langt inne for mange, som kanskje har bodd der i generasjoner.

Forbrukerne forvirres

– Det er heller ikke lett for forbrukerne å vite hva som er gode klimavalg. Det er så enormt mange faktorer å veie opp mot hverandre. Særlig er det synd at norsk storfekjøtt blir sammenliknet med storfekjøtt produsert på helt andre premisser. I Norge bruker vi fjellområder til å dyrke gras til kuene. Ingenting annet kan vokse der, men vi klarer å forvandle det til kjøtt, melk og ost. Du får det ikke mer bærekraftig enn dét. Men i de nye kostholdsrådene samles importert storfekjøtt og norsk i én pott. Forstå det den som kan. Til og med jeg som kan ganske mye om dette, blir helt i villrede noen ganger. Det enkleste er denne huskeregelen: Spis norsk, spis sesong, spis opp.

I spagaten mellom store politiske spørsmål og hverdagene på gården der hun har vokst opp, tenker bedriftslederen nytt i jakten på tilleggsnæring.

Vaffelfella

– Jeg har sett alt for mange i landbruket som har blitt rådet til å bruke de fine lokalene og uteplassene sine til turisme og kafévirksomhet. Det ser idyllisk ut, men det er mye jobb og lite penger. Det er så store pengesummer som går gjennom en gård, at disse småpengene ikke vil monne. Jeg kaller det vaffelfella - det er en nisjevirksomhet som gjør seg bedre på instagram enn i budsjettet. Jeg har håndverkere ansatt som trenger jobb også om vinteren. Å gå inn i eiendom og bolig kan være en bedre måte å bruke denne ressursen på. Folk med gård har både verktøy og handy folk ansatt. Det er mer økonomisk bærekraftig å se på slike løsninger. 

– Ny teknologi kan også være med på å effektivisere driften. Jeg drømmer om en sprøyterobot, som ser hva som er løk og hva som er ugress, og slipper én dråpe sprøytemiddel rett på ugresset. Det kan redusere bruk av plantevernmidler med 96 prosent. Et norsk firma er verdensledende på denne teknologien. Roboten Kilter finnes allerede for andre grønnsaker, og det jobbes nå med å få den til å fungere for løk. Dette er innovasjon som kan ha stor betydning for landbruket. Jeg trenger riktignok en støttende filantrop for å kunne skaffe noe sånt, og jeg tror filantroper er mer interessert i fremtidsrettet landbruk enn vaffelsalg. 

Drivkraften, ut over å forvalte familiegården, er faglig: 

– Både teknologi og forskning, og det botaniske og fysiologiske med plantene, er veldig spennende. Jeg har mye ansvar, og kan være ganske alene om å måtte ta store avgjørelser raskt. Jeg må vurdere jordforhold og vær, tilgjengelig maskinpark, kunnskap og tid. Det beste kan være det godes fiende - jeg må se detaljene, men ikke glemme helheten. Jeg er med i et bedriftsnettverk der vi har et lukket bakrom hvor vi kan diskutere vanskelige situasjoner. Det er helt avgjørende for å beholde et klart blikk når det stormer som verst, sier Fjestad.

Gårdbrukerens definisjon av “storm” kan være helt motsatt av hva andre legger i ordet:

– Bønder ser på værmeldinga med skrekk for tiden. Det har ikke regnet siden vi plantet og sådde, og det er ikke noe regn i sikte heller. Alle husker tørkesommeren i 2018. Det ble et tøft år, som noen ikke har kommet seg etter enda, økonomisk og psykisk. Befolkningen for øvrig vil nok huske denne sommeren som den gangen det var så digg vær i Norge, men for oss var det et mareritt. 

Kolikk versus våronn

Akkurat nå betyr det at Ellen Fjestad jobber på jordet døgnet rundt. Hun skal levere 630 tonn gul og rød kepaløk til BAMA, som forsyner Norgesgruppen og Rema. Men uten vann, ingen løk. Så hun vanner. Men vannkapasiteten skal fordeles mellom naboer. Utstyret skal fungere, men er gammelt. Og det er varmt, tørt, og få ansatte.

– Vi blir slitne, ja. Jeg har befalsutdanning, og har vært gjennom helvetesuka. Og jeg har hatt barselperiode med en kolikkbaby. Jeg sammenlikner våronn og innhøsting med den erfaringen. Kolikkbaby er nok fortsatt det mest krevende, men det er jo ikke noe man driver med hver vår og høst, sier Fjestad.

– Men man blir effektiv av å ha barn, da. Skal du få noe gjort, ansett en småbarnsmor! ler Fjestad, som har barn som nå er sju og ni.

Ved siden av fulltidsjobben som bonde er Fjestad sykepleier, og holder kurs og samtalegrupper for pårørende på nett. Dessuten er hun forfatter, med en prisbelønnet romantrilogi for ungdom på CV-en.

-Jeg skriver fortsatt, men andre og kortere tekster. Å skrive roman krever lengre strekk av tid enn jeg har nå. Men forfatterblikket er alltid med meg, og jeg bruker ofte notat-appen på telefonen når jeg er ute med traktoren. Landbruket er fullt av helt konkrete billedlige metaforer og symboler, og er en lingvistisk gullgruve med alt som finnes av fagterminologi og gamle uttrykk. 

Men neste bok, den må vente. Først må løken få vann. Bortsett fra en dag i juni, da selv løken måtte vente. Midt i pride-måneden ble en vegg mellom barne- og ungdomsskolen på Stange tagget ned med hat. Som bonde vet Ellen Fjestad bedre enn de fleste at vi høster det vi sår. Moder Jord er ikke bærekraftig uten mangfold. Hun parkerte traktoren, kjøpte sprayboks, og tagget over taggingen.