Er vi blinde for de barnløse?

Midt under møtet sier hun: «beklager, jeg må hente i barnehagen».

Når jeg ser tilbake på over 20 års arbeidsliv har det vært mange slike episoder. Jeg har opplevd at beslutninger i et møte måtte utsettes fordi henting i barnehagen gikk foran, at jeg har blitt pålagt ekstra arbeidsoppgaver fordi det er en som skulle ut i fødselspermisjon, og at kollegaer fikk godkjent mindre reising fordi de ikke kunne være så mye borte fra familien.

Jeg har følt på en sterk urettferdighet og at det beveger seg i gal retning. Jeg mener tiden er overmoden for å diskutere åpent og ærlig om hvordan arbeidslivet faktisk oppleves for oss uten barn. Gjerne også de med barn som også kjenner seg igjen. Tross alt lever vi i et samfunn hvor en halv million mennesker over 45 år ikke har barn. I tillegg er det mange under 45 år som er barnløse, og mange strever med å få barn.

Tidligere har jeg tenkt at jeg er ekstra sår fordi jeg selv strevde med å få barn og endte opp uten barn. Jeg har aldri turt å ta det opp på min egen arbeidsplass. Det var som om det eksisterte uskrevne regler om hvilke rettigheter de med barn hadde. Nå tør jeg å skrive om det. Etter å ha snakket med flere – også de med barn, skjønner jeg at mine reaksjoner deles av mange.

Nesten en forventning om at jeg som barnløs kan jobbe mer

Kollegaen min, la oss kalle henne “Monica”, skulle ut i fødselspermisjon i et helt år. Selv var jeg i begynnelsen av 30-årene og ivrig etter å gjøre en god jobb. «Arbeidsoppgavene til Monica blir fordelt på dere to», sa min sjef og pekte på meg og en annen kollega. Dette ble sagt som om beslutningen var tatt, og at dette var noe vi bare skulle akseptere. Jeg stilte ikke et eneste spørsmål om hvilke konsekvenser det ville få for meg. Jeg husker likevel at jeg noen uker senere satt i bilen på vei hjem etter en lang dag, sliten av den ekstra arbeidsmengden jeg var blitt tildelt, og tenkte: er dette riktig?

Som barnløs er du vel fleksibel?

«Jeg kan ikke være borte hjemmefra nå i mer enn ett døgn», fortalte kollegaen min meg. Han var blitt pappa. Dette var en forklaring på hvorfor jeg måtte reise alene og ha alt kundeansvar, nok en gang. For meg føltes det ikke rimelig, men det var som om det ikke var rom for å utfordre dette. Denne beslutningen eller ønsket var blitt en rettighet. 

Selv hadde jeg gode muligheter til å reise, og jeg likte det godt, men det betyr ikke av den grunn at avgjørelsen var riktig. Når ble det en uskreven plikt om at jeg uten barn kunne ta på meg flere jobbreiser i forhold til mine kollegaer med barn? Jeg savnet at ingen spurte meg om hvordan jeg opplevde dette. Jeg savnet at vi ikke satte oss ned og lagde en plan for hvordan vi skulle løse dette framover.

Når lunsjen ikke blir en pause

Jeg ble stående med lunsjbrettet og vurdere om jeg skulle sette meg ned sammen med kollegaene mine rundt bordet. Jeg hørte samtalen i hodet allerede: «På onsdag skal vi feire bursdagen til Frode, han blir fire år, hvordan gjør dere det, ber dere alle barna i barnehagen?» Jeg endte opp med å spise lunsjen på kontorplassen min, igjen. 

Jeg hører mange fortelle om det samme, at de unngår fellesprat med kollegaer fordi det rett og slett blir for mye snakk om barn. Han som unngår kollegaene i perioder hvor han og kjæresten strever som verst med barnløsheten. Hun som nettopp har gjennomgått en spontanabort og som forsøker å unngå hun som stadig stryker seg over den gravide magen sin.

Det er umulig å styre hva andre folk skal si eller spørre om. Vi kan ikke ha en regel om at det ikke er lov til å snakke om barn på arbeidsplassen. Men det vi kan ha er en større oppmerksomhet på hvor mye snakk om barn det er. 

Vi kan ta innover oss at det kan hende det er én eller flere som akkurat i dette øyeblikket strever med barnløshet. Kanskje møter han på jobb med vissheten om at det ikke ble noe av dette IVF-forsøket heller. Kanskje møter hun på jobb som strever med å finne seg en partner og er redd for at hun ikke skal kunne få barn. Sannsynligheten er stor for at de får en klump i magen når de leser beskjeden: “Ingvild kommer på fredag kl. 12 og viser fram babyen sin (hjerte, hjerte), spleisegave på kr 100 vippses til Kathrine”. Og sannsynligheten er like stor for at de vippser hundrelappen, og at de unngår kontoret på fredag kl. 12.

10-15 prosent av alle par strever med å få barn. Regner vi med single, og de som har innsett at de ikke får barn, er tallet enda høyere. Det er antagelig mange på en arbeidsplass som hadde satt stor pris på at de som har barn innimellom ble med på et spleiselag hvor lunsjsamtalen ble penset inn på noe annet. Tenk så mye annet interessant det er å snakke om som berører alle!

På høy tid å ta diskusjonen

Det er antagelig få barnløse som deler hvordan de opplever situasjoner på sine arbeidsplasser som er beskrevet her. Det kan være vanskelig å fortelle åpent om, i frykt for hvordan det vil bli tatt i mot. I tillegg kan det hvile en ekstra byrde for den som er ufrivillig barnløs og som strever med sin egen sorg.

Initiativet mener jeg må komme fra ledere og kanskje andre med barn. Det de barnløse kan bidra med er å fortelle åpent om hvordan de opplever dette på arbeidsplassen. Vi kan ikke ta for gitt at de med barn skal se og forstå alt.

 Jeg vil anbefale alle ledere å ta initiativ til en modig diskusjon. Snakk med hver enkelt om hvordan de opplever det. Inviter teamet ditt inn hvor dere åpent snakker om hvordan dere praktisk løser oppgaver når en kollega er mer borte enn ellers. Tenk etter hvilke temaer det snakkes om i lunsjen eller rundt kaffemaskinen. Hva med å bidra til at samtalene dreier seg mindre om barna og mer om den enkelte. 

Tenk deg hvor godt det kan være for en kollega å få spørsmålet: “Hva brenner du for?”