Veien er målet

Da Hege Gjessing var liten, ville hun bli misjonær. Hun hadde sett på TV at misjonærer fikk reise rundt i verden og hjelpe mennesker, og det ville hun også gjøre. Men etter hvert som hun ble eldre, åpnet en verden av muligheter seg. Til å begynne med var det vanskelig å velge én ting, og hun kunne bli misunnelig på klassekamerater og venner som visste nøyaktig hva de ville jobbe med. Det tok noen år, men en dag sto det klart for henne – hun skulle bli lege.

En skikkelig utdannelse

Hege opplevde aldri å bli behandlet annerledes fordi hun var jente. Hun tenkte ikke engang over at hun var jente, for slik hun husker det, ble hun og brødrene hennes alltid behandlet likt, og hun trengte aldri å gå på kompromiss med evnene eller lystene sine. At Hege skulle få en skikkelig utdannelse, var en selvfølge, og ettersom både mormoren, moren og tanten hennes hadde vært sykepleiere, bestemte hun seg for å søke på medisinstudier.

– Jeg kom inn på medisin i Bergen, rett etter videregående, og var ikke helt klar over at det var vanlig å ta opp fag for å komme inn. I ettertid har jeg tenkt en del på at det kanskje er en fin ting at man har mulighet til å vente med studiene, modne litt, ta opp noen fag og så bestemme seg. Det jeg er bekymret for nå, er alle guttene som faller ut av skolen. Blant mange høyere utdanninger i dag er det langt flere jenter enn gutter som kommer inn, og det er jo flott med alle jentene, men at vi har en balanse mellom kjønnene er viktig.

Hva tror du er grunnen til denne ubalansen?

– De siste årene har det vært mye fokus på jentene. Det har nok vært nødvendig, men ser man på samfunnet som en helhet, vil man se at det fortsatt er skjevheter. Jeg vet at Camilla Stoltenberg snakket om akkurat dette – at guttene faller ut av skolen, og jeg tror kanskje skolesystemet vårt ikke er så godt egnet for dem. Det burde vi se på, for hvis denne skjevheten blir større, kan det få noen uheldige utfall.

Den Norske Legeforening

Bare noen år etter uteksamineringen fra Universitetet i Bergen havnet Hege i en lederposisjon. Det kom som en overraskelse, og har kanskje vært den mest spennende utviklingen i karrieren hennes, sier hun. Som nyutdannet anestesilege ved Akershus universitetssykehus ble hun overtalt til å bli tillitsvalgt for kollegaene sine, og etter en liten stund ble hun også styremedlem i Yngre legers forening. Da det kort tid etter skulle velges en ny leder for foreningen, pekte folk på Hege.

– Jeg gikk ut av klinisk arbeid og rett inn i foreningsarbeid, og akkurat det er den vanskeligste beslutningen jeg har tatt i hele min karriere. Jeg brukte lang tid på på å omstille meg, men takket være noen vennlige dytt i riktig retning, ble det fort veldig gøy – økende gøy.

Arbeidet i YLF var ikke bare gøy – det ga mening. De kjempet blant annet for at leger i spesialisering på sykehus skulle ha mulighet til å få faste stillinger, og dette var en viktig kampsak, for på den tiden var arbeidskontraktene stort sett midlertidige.

– Da det begynte å bli en kamp om plassene, var det stadig flere som opplevde at de ikke ble behandlet så godt, og at arbeidsmarkedet var et usikkert sted. Det ble en stor sak, og den prøvde vi å løse.

Det var omtrent på denne tiden det skulle velges en ny president i Den norske legeforening, som i perioden 2005-2011 hadde vært ledet av den første kvinnelige presidenten, Torunn Janbu, siden foreningens stiftelse i 1886. Hege var en god leder, og hun begynte å forstå, etter seks år i YLF, at presidentrollen var innen rekkevidde. Hun stilte til valg, talte sin sak og vant.

Hva opplevde du som mest utfordrende som president i DNLF?

– Som president var jeg mye i rampelyset. Jeg reiste mye, var på mange middager og holdt mange taler. Det var veldig fint, men i starten husker jeg at jeg ikke likte å stå oppe på talerstolen. Ikke bare skulle jeg stå der oppe – jeg skulle også frembringe meninger og argumentere for dem. Ofte fikk jeg spørsmålet «hva er de tre viktigste sakene deres?», og det synes jeg var veldig vanskelig å svare på, men jeg opplevde at folk hørte på meg og oppfattet det jeg sa som fornuftig. Det var en flott opplevelse, og hjalp meg å vokse – både som kvinne og som leder.

Diplomatiske evner

Hege har erfaring fra noen av landets største sykehus og sitter dermed på en høyt ettertraktet kompetanse. Nå er hun administrerende direktør i Sykehuset Østfold. Av alle direktørene i Helse Sør-Øst er omtrent halvparten kvinner, og det mener Hege hever kvaliteten på diskusjonene i helsetjenesten. – Alle kvinnelige ledere er åpenbart ikke like, men noe av det jeg tror vi bringer til bordet, er diplomatiske evner – kanskje relasjonelle, til og med. Lederrollen har endret seg, og er fortsatt i endring. Man trenger ikke lenger å utøve makt og være den store, sterke sjefen som ruver over alle de andre – nå handler lederskap mer om hvordan man kan få alle til å jobbe i felleskap.

Tror du det er viktig for samfunnet at vi har kvinnelige rollemodeller?

– Ja, det tror jeg har stor betydning. Jeg trengte jo hjelp av de rundt meg til å se at dette var noe jeg egnet meg til, og det samme har jeg tenkt for andre. Man må tørre å aspirere mot å bli noe mer enn det man tror man er.

Har du noen gode ledertips?

– Skal du være leder, så må du være interessert i mennesker. Du må virkelig bry deg om de rundt deg, det de sier, og hvordan de har det på jobben. Kan man ikke det, synes jeg ikke at man skal påta seg en lederjobb, så lenge den involverer mennesker. Jeg vet også at forutsigbarhet har mye å si for mange – at man er i stand til å peke ut en retning som alle kan forholde seg til. Det var nok i legeforeningen og YLF at jeg lærte det – hvordan prioritere og hva som er mulig å ta tak i her og nå.

Pandemien

Nøyaktig étt år og tre uker etter at Hege tok over som administrerende direktør på Sykehuset Østfold, brøt Covid ut i Norge. Pandemien utviklet seg fort, og på et punkt husker Hege at hun tenkte «hva gjør vi nå?». Et par år tidligere hadde hun vært divisjonsleder for Kongsvinger sykehus, og erfaringen hun hentet derfra skulle vise seg å være nyttig i pandemihåndteringen. Eierskapet av Kongsvinger sykehus skulle nemlig overføres fra Innlandet til Akershus, og ettersom Hege jobbet tett på prosjektleder som skulle sørge for at det gikk knirkefritt, fikk hun innblikk i hvordan man organiserer kompliserte prosjekt. Med det friskt i minne, visste hun hva Sykehuset Østfold måtte gjøre for å holde hodet over vann under pandemien. – Da vi skjønte alvoret, tenkte jeg på et vanvittig bra Excel-skjema vi brukte da Kongsvinger sykehus skulle flyttes. Jeg innså at vi måtte lage et skikkelig system, og skrive ned absolutt alt som måtte gjøres. Det ble vår faste agenda på alle møter, og da vi fikk ryddet, skapt orden og satt folk i sving, ble det veldig bra.

Alle sykehusene i landet fikk beskjed om å planlegge et verste fall-scenario. På Sykehuset Østfold ville det bety at intensiv-avdelingen, som vanligvis hadde åtte plasser, måtte gjøre rom for 72 til. I tillegg skulle det være kapasitet til 200 på vanlig sengepost. – Våre klinikere så fort at det ikke kom til å gå, og i ettertid har jeg tenkt på at måten vi kjørte de diskusjonene på, kunne blitt gjort på en bedre måte. Jeg vet ikke helt hvordan, fordi alle tiltakene som var satt i gang for å forhindre verste fall-scenarioet, virket jo hver gang. Men, vi måtte vi ha en plan dersom tiltakene ikke ville fungere, og vi burde tatt innover oss de tilbakemeldingene vi fikk av fagfolkene våre. Det bør vi kanskje lære av til neste runde. Ellers synes jeg pandemihåndteringen i Norge var bra, og jeg takker myndighetene som virkelig passet på at det ikke skeiet helt ut.

Hvordan takla du din egen arbeidshverdag under pandemien?

– I starten var vi redde. Både for om det skulle være nok utstyr og for hvordan alt sammen påvirka fagfolkene våre – legene, sykepleierne, ambulansepersonellet. Man kunne lese om hvordan det gikk i en del andre land med tanke på utbrenthet, og det å se hvordan alle stilte opp og sto på likevel, var utrolig fint. Det har vært mye å gjøre, men jeg har vært veldig glad for at jeg hele tiden har hatt en jobb å gå til.

Tror du pandemien har påvirket hvordan helsesektoren vil bli drevet fremover?

– For å være helt ærlig, tror jeg det kommer til å påvirke driften i veldig liten grad. Vi har mye å ta tak i, og jeg tror vi fort kommer tilbake til de «vanlige» problemstillingene. Det kan være en god idé å se gjennom rapporter fra tidligere pandemier, for jeg tror nemlig det vi skrev for 10 år siden kan være ganske likt det vi kommer til å skrive nå. Spørsmålet nå er om vi klarer å justere på en god måte.

Idealsamfunnet

Hege hørte nylig forsvarssjef Eirik Kristoffersen i en podcast. Han snakket om hvordan Norge har de aller beste forutsetningene for å leve godt, og at vi derfor har noe man kan kalle dyp fred. Kanskje kan man kalle det ideelt, kanskje ikke, men én ting er Hege sikker på: Idealsamfunnet er ikke et samfunn der man bare skal kunne ligge under en parasoll på stranda. Da vil vi kjede oss, mener hun.

– Med det utgangspunktet vi har nå, ville det vært ideelt om vi sammen, på et internasjonalt plan, hadde tatt tak i de store verdensproblemene. Problemstillinger som fattigdom og sult, klimakrisen, vold i hjemmet, psykisk helse. Som storsamfunn synes jeg ikke vi har tatt ordentlig tak i slike ting ennå, og hadde vi virkelig satt oss ned og samarbeidet om å løse hovedproblemene våre, hadde vi kunne hjelpe mange flere. Det jeg vet mange opplever som vanskelig i helsetjenesten, er at de ressursene vi har tilgjengelige, krasjer med det vi ønsker å utføre. Det som hadde vært ideelt, det får vi liksom ikke til. Det er hele tiden en diskusjon, og jeg skjønner nå i større grad enn da jeg var i legeforeningen, at det Norge kan bruke på helse, er det vi må forholde oss til. Vi må prøve å forvalte de midlene vi har, så godt vi klarer.

Har du bitt deg merke i noen lyspunkt i utviklingen av det norske helsetilbudet i løpet av din karriere?

– Et lyspunkt er at tilbudene vi har i dag, altså den medisinske utviklingen, er fantastisk. Det man kan reparere i dag, er utrolig. Ved slagbehandling, for eksempel, kan man faktisk hente ut blodproppen via lysken. Det er for meg et veldig godt eksempel på hvor langt vi faktisk har kommet.

Er det noen generelle samfunnsutfordringer du tror vi kan møte på fremover?

– Noen ganger tenker jeg at vi har levd litt for godt, litt for lenge, og at vi muligens har blitt litt avslepne og selvopptatte. En bekymring er om vi kan opprettholde et like høyt nivå av velferd fremover, og det tror jeg vi må ta på alvor. En annen ting er dette med at alt går så himla fort. Sinnemestringskursene er fulle, folk er stressa, og alle forter seg hele tiden. Vi må lære oss å senke tempoet litt.

Det finnes ingen rette svar

Den største lærdommen Hege har gjort seg så langt i karrieren, er at det ikke nødvendigvis finnes et svar på alt. At hun en gang trodde det, kan skyldes legeutdannelsen, som krever at man må pugge både symptomer, diagnoser og behandling. Da hun skjønte at det ikke nødvendigvis finnes én rett modell for alt, var det som om et lys gikk opp for henne.– Svarene er ikke der i utgangspunktet – de må vi skape selv. Vi må bli flinkere til å huske på at vi er i konstant utvikling, og at vi ikke er fiks ferdige. Jobber vi sammen med å finne løsninger, så er det heller ikke så farlig at vi ikke er helt i mål, for vi kommer aldri helt i mål.

Det finnes kanskje ikke noe mål – et perfekt resultat?

Nei, jeg tror veien er målet. Vi innbiller oss ofte at vi på et tidspunkt kan oppnå perfeksjon, men slik kommer det aldri til å bli. Det vil komme nye sykdommer, nye pandemier, nye utfordringer – noe skjer alltid. Egentlig har vi bare her og nå, og det må vi lære oss å verdsette.