Jeg skifter skall

For to år siden kapret jeg drømmejobben. Etter fullført mastergrad i kjønnsstudier i Skottland flyttet jeg til Sveits for å jobbe med mangfold og likestilling i Europeisk organisasjon for partikkelfysikk, bedre kjent som CERN. Endelig skulle jeg få jobbe hundre prosent med det jeg brenner for, og i et internasjonalt miljø attpåtil. Under to år senere pakket jeg sammen livet mitt der og dro hjem. Før kontrakten var ferdig. Pandemien var helt klart en forsterkende faktor, men ikke den avgjørende grunnen. Det var ikke en enkel beslutning, og jeg har hatt mange motstridende følelser gjennom prosessen. For hva skal jeg finne på nå?

Ut av den indre kursen

Denne sommeren har jeg gitt meg selv hundre prosent ferie i gave. Fri fra alle forpliktelser og forventninger. Og den er ikke over enda.

Jeg har sluttet i jobber flere ganger, men alltid med noe nytt å gå til. Hver gang har jeg vært litt skuffet over meg selv i prosessen, samtidig som jeg har visst at det har vært det riktige å gjøre for meg. Men som regel fører det til en slags indre konflikt likevel. Burde jeg ikke være mer lojal mot arbeidsgiver? Kunne jeg ikke bare holdt ut litt til? Hvordan vil det se ut på CV-en? Jeg har aldri jobbet et sted i mer enn to år.

Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt fulltidsjobb pluss en haug av andre prosjekter og initiativer ved siden av. Denne gangen var det annerledes. Jeg hadde jo sluttet i markedsføringsjobben for å ta master i kjønnsstudier fordi jeg brenner for likestilling. Så flyttet ut av landet igjen, bort fra familie og venner, fulgt drømmen og jobbet for en sak som var større enn meg selv. Likevel har jeg ett eller annet sted på veien klart å komme ut av kurs. Den indre kursen, altså.

Da jeg innså at jeg måtte bryte kontrakten, var jeg først og fremst sint på meg selv. Jeg følte meg som en total fiasko. Hvordan havnet jeg her igjen? Hva er galt med meg? Hva vil andre tenke?

Gode prestasjoner betyr ikke alt

Det var jo ikke sånn at jeg dro fra CERN resultatløst. Da jeg ankom i desember 2019, hadde de en utdatert mangfolds-policy, ingen klar strategi eller retning for hvor de skulle. Faktisk opplevde jeg det som at man ikke skulle snakke for høyt om “gender equality” i gangene, for det var for politisk og betent. Da jeg dro, var policyen revidert, vi hadde lagt en strategi for de neste årene og sikret oss et flaggskipprosjekt.

Våren 2021 vedtok og offentliggjorde den øverste ledelsen på CERN forslaget vårt om en offentlig målsetting om å oppnå 25 prosent kvinneandel (med tilsvarende andel menn i kvinnedominerte avdelinger) på CERN innen 2025. Strategien, som lød navnet 25 by ’25, skulle sikre en økning på fem prosent på fem år. En lang og politisk prosess med mange lag av hierarki, historikk og lojale støttespillere skaffet oss støtte for det som for noen var et hårreisende ambisiøst mål, og for andre demotiverende lavt. Da den «egentlige» jobben med implementering begynte, som var den jeg hadde gledet meg til, var jeg helt ferdig. Under to måneder etter at jeg leverte oppsigelsen var jeg hjemme på norsk jord.

På tross av å ha oppnådd noe som aldri før hadde blitt gjort i CERNs historie, var jeg altså fortsatt ikke fornøyd. Nederlaget føltes totalt. Den indre konflikten har stort sett vært preget av tanker som «Hvordan havnet jeg her igjen?» og «Alt lå jo til rette for meg?»

Men hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv, så var det ikke et godt miljø for meg å vokse i. Det har tatt lang tid å innrømme for meg selv.

I påvente av en ny bølge

Jeg velger å tro at lærdommen jeg skal ta med meg, er å akseptere livets faser, sykluser, epoker og perioder. Alt vi har, er til låns, og alt vi er, er midlertidig. Jeg pleide å være irritert på kroppen min for at jeg har ujevn energi. At jeg ikke kan komme inn i en varig tralt av produktivitet og overskudd. Etter at jeg lærte mer om å leve i takt med min egen syklus, månefaser og årstider, har det blitt lettere å jobbe med kroppen i stedet for å presse meg til alt mulig. Kanskje det er sånn i livet også.

Jeg har derfor bestemt meg for å prøve å være i denne bølgedalen en stund. Å bare flyte med til livet serverer en ny surfebølge jeg kan hoppe på.

Jeg tenker på fantastiske Berit Svendsen, og alt det rotet hun måtte gjennom på slutten i Telenor. Jeg kan se for meg at det ikke var en enkel prosess, at ting ikke ble helt som hun hadde tenkt, og at hun hadde mange motstridende tanker og følelser i den perioden. Nå skal dama bli sjef for VM i Trondheim 2025! Jeg tror ingen kunne se for seg det for et par år siden, inkludert henne selv. Det syns jeg er inspirerende.

En skorpions natur

Så mens jeg sitter her, singel og uten jobb, under mammas tak og tenker over hva jeg skal gjøre med livet mitt, så må jeg le litt av meg selv. Det er egentlig litt morsomt å introdusere meg selv på den måten til nye mennesker. Det er så fjernt fra det jeg er vant til, men jeg føler meg veldig trygg på at det er her jeg skal være akkurat nå. En klok dame sa en gang til meg at «å hvile er å integrere». Så selv om jeg ikke gjør noe aktivt nå, så skjer det likevel en utvikling i meg.

Og så er det jo ikke til å stikke under en stol at det er en ganske digg tilværelse. Denne sommeren har jeg sovet lenge hver dag. Jeg har utnyttet alle soldagene jeg har ønsket. Jeg har badet så mye at jeg har fått ørebetennelse. Jeg har sett på ørten episoder av Ja, vi elsker camping, fordi de menneskene gir meg glede. Jeg har sagt ja til spontane invitasjoner som jeg alltid har sagt nei til før. Jeg har vært fyllesyk uten dårlig samvittighet.

Selv om den (for øyeblikket) tørrlagte arbeidsnarkomanen i meg til tider klør i fingrene etter å finne en ny jobb, så prøver jeg å la være å styre og kontrollere så mye. Jeg forsøker å flyte med og gi meg selv tid til å komme inn på en kurs som føles godt. Det har for eksempel ledet meg inn på tanker om at jeg ønsker å jobbe i et mer kreativt miljø (hilsen hun som alltid har jobbet i tunge maskuline bransjer).

Det er som å gå gjennom en slags transformasjon. I astrologien symboliserer skorpionen død, gjenfødelse og transformasjon, fordi den mange ganger gjennom livet skifter skall. Jeg vet at en del av meg er i ferd med å rives ned for at noe nytt kan blomstre. Så neste gang noen spør meg om hva jeg skal gjøre videre, skal jeg svare at jeg ikke vet. For øyeblikket skifter jeg skall.