En gründerreise: SaritaS

Klokken ett om natten kom det inn e-post fra Sarita. Latteren triller når hun blir konfrontert med det.

– Ja, da hadde jeg kommet hjem fra jobb, og det kvernet mye i hodet. I sommer var Kristiansand fylt av turister, og vi stod på i restauranten. Jeg hadde adrenalinkick hele tiden. Sov bare fire til fem timer om natten. Siden har jeg ikke helt klart å roe meg ned.

Sammen med lillebror Raj Sharma driver hun to familiebedrifter med stor suksess: Den 26 år gamle restauranten Mother India har mottatt flere priser. Merkevaren SaritaS, som består av ferdige middagsretter og sauser, er verdt et ukjent antall millioner. Sarita Sehjpal selv har opplevd å bli kåret til årets kvinnelige gründer på Sørlandet. Visjonen er å servere nordmenn fantastisk autentisk indisk mat.

Minstesøster Kamilla Sharma, administrerende direktør i Innoventus Sør, tror noe av årsaken til suksessen er «den unike personligheten» til Sarita.

– Det at hun alltid ser muligheter. Alltid ser på løsninger. Og hun har et sterkt pågangsmot. I enhver situasjon er det utfordringer. Allikevel ser og skaper Sarita muligheter, sier hun.

Laget egne oppskrifter

For 21 år siden ble frøet til ferdigmaten SaritaS sådd i den da 32 år gamle selvlærte kokken Sarita. Såkalt indisk ferdigmat, som hun fant i en butikkhylle, fikk smaksløkene hennes til å slå krøll på seg. Her stammet verken råvarer, marinader eller krydder fra det indiske kjøkkenet. I løpet av de neste to årene klarte Sarita å lage oppskrifter og få i gang produksjon av ferdigmat med merkenavnet SaritaS. Hun og Raj fikk maten inn i butikkhyllene til flere av de store kjedene. I 2001 etablerte de firmaet Taste of India AS. Da var fetter Samir Sharma også med for å arbeide med salg og markedsføring.

– På gründerreisen min har jeg møtt mange herlige, snille mennesker. Uten alle de gode hjelperne hadde vi ikke kommet dit vi er nå, understreker Sarita.

Hun tror på en åndelig virkelighet; hennes livs manuskript ble skrevet for lenge siden. Sarita har bare fulgt den veien. Hun snakker kraftfullt og raskt, fremstår som en energibunt med tilsynelatende stoisk ro og gnistrende mørke øyne.

Mulig å vokse i et konsern

Beinhardt arbeid førte til god vekst i salget, samtidig hadde de fortsatt gjeld. Skulle firmaet ekspandere videre, var det tid for å søke partnere. I 2012 signerte de avtale om salg av Taste of India med industrikonsernet Rieber & Søn. Da hadde de forhandlet i ett år, og prisen var 15 millioner. Endelig satt gründerne med egenkapital, og de ble ansatt i fulltidsstillinger.

Til Finansavisen sa Sarita: «Jeg tror ikke dette er lønnsomt. Jeg vet det. Vi er best på indisk. Vår svakhet har vært distribusjonen inn i butikkene, og det er styrken til Rieber & Søn. Det er en perfekt match.» Konsernverdenen var ny for Sarita, og den bød på flere spennende utfordringer.

– De var så tøffe at de sendte meg til India for å spille inn en dokumentarserie til TV2 om hemmelighetene bak indisk kokekunst. Det opplevde jeg som en stor tillitserklæring. Og jeg tok utfordringen. Selv om jeg ikke hadde erfaring som programleder fra før, så bar jeg de seks episodene på skuldrene mine. Det er noe av det gøyeste jeg har gjort. Jeg er leken og har litt Pippi-innstilling til livet: Du, dette har jeg ikke gjort før, det høres moro ut, la meg prøve.

Snart ble Rieber & Søn, og dermed Taste of India, kjøpt opp av giganten Orkla. Sarita argumenterte for at kvaliteten og smaken på ferdigmaten hennes skulle stå i høysetet. Ingen konserveringsmidler, e-stoffer eller halvfabrikata.

– Når jeg først har satt både mitt navn og bilde på et produkt, må det være av såpass høy kvalitet at jeg kan se forbrukerne i øynene. Jeg ble lyttet til, forteller hun.

I 2019 hadde Orkla netto salgsinntekter fra SaritaS-produkter på 20 millioner. Behovet for produktutvikling og markedsføring var ikke lenger stort fra konsernets side.

Vi er fortsatt gründere

– SaritaS – det er oss. Min bror og jeg lever og ånder for det merket, og vi klarte aldri å gi slipp. Så vi følte etter hvert at vi levde i et vakuum. Vi hadde så mye mer å gi. Og vi begynte å mase om å få kjøpe merket tilbake, forklarer Sarita.

I vår kjøpte søsknene femti prosent av sitt eget indiske ferdigmatmerke av Orkla for en hemmelig millionsum. Den andre halvparten ble kjøpt av investeringsselskapet Janton AS. Sammen har de startet firmaet Indian Gourmet AS.

Raj uttalte til avisen Fædrelandsvennen at det var en smule galskap, men at det var helt i Saritas ånd. Mange spurte dem hvorfor de ikke bare vil leve trygt og behagelig.

– Om det er gründerånden eller pågangsmotet eller tilfredsstillelsen ved å skape noe, det vet jeg ikke. Men avgjørelsen er mye basert på magefølelse, sier Sarita og ler godt.

Janton eier blant annet Matprodusenten, og SaritaS blir nå produsert i deres lokaler på Stokke. Sarita og Raj konsentrerer seg om å utvikle produkter, inngå avtaler med dagligvarekjeder og markedsføre merket sitt. I oktober begynte de å kjøre reklamekampanje på TV2, også for en ny ferdigrett, som Sarita har utviklet etter overtakelsen.

– Det gir oss et kick, en tilfredsstillelse. At vi klarer dette på egen hånd, føles dritkult, sier hun.

Søsknene har store planer, men de er forsinket på grunn av korona. Mer vil ikke Sarita si. Men ifølge fagtidsskriftet Dagligvarehandelen er i hvert fall en av drømmene deres «å eie» det voksende indiske segmentet i Norge.

– En mulighet dukket opp. Vi visste ikke om vi ville få den flere ganger, og grep tak. Raj og jeg tør å hoppe og ta risiko. Det er vår styrke. Det er lenge siden jeg har følt meg så levende og sprudlende i møte med kunder. Det er som om energien bare bobler over, forteller Sarita og karakteriserer seg selv som «en ekstrovert person de luxe».

Gründer- og forretningsverdenen

– Jeg er et åpent menneske som liker å være tydelig og si det jeg mener rett ut. Det kan være både en ulempe og en styrke. I business-verdenen har jeg erfart at det kan være en ulempe. Noen ganger var jeg for direkte og ikke så diplomatisk.

Av de åtte årene i konsern lærte Sarita mye. Hun fulgte alle prosessene, fra produktutvikling til markedsføring, og fikk vite hvordan ledelsen tenkte.

– Jeg har oppfattet en forskjell på oss gründere og forretningsverdenen: Vi ser muligheter i alt. Selv om vi vet at det vil oppstå problemer, regner vi med at vi vil klare å komme oss gjennom. Forretninger styres mye av risikovurdering. Hva kan gå galt? Alt må analyseres og diskuteres. Det følte jeg tungt og vanskelig i starten. Så forstod jeg mer av hvordan de tenker.

I fosterstilling under dyna

Enkelte opplevelser og øyeblikk fra gründerreisen husker Sarita som avgjørende. I 2006 flyttet Taste of India inn i mye større – og helt tomme lokaler. Sarita skulle for første gang sette opp en fullstendig produksjonsbedrift.

– Etter tre dager løp jeg hjem og gjemte meg under dyna. Der lå jeg i fosterstilling, følte meg livredd, alene og hjelpeløs. For første gang kom tanken: «Sarita, hvem er du? Hvorfor må du alltid tenke at du kan klare alt? Du har aldri satt opp en fabrikk. Du har ingen utdannelse.»

– Jeg tok opp røret for å ringe til min bror og fetter for å si at vi måtte gi opp drømmen. Oppgaven var for stor for meg, sier hun.

Så opplevde hun det hun beskriver som stemmer fra hver skulder. De argumenterte mot hverandre. Den ene var som en engel, han sa: «Hva er det du er redd for?» Det endte med at Sarita la på røret og var i gang igjen. Stå-på-viljen og evnen til å se muligheter gikk av med seieren.

To uker senere var fabrikken satt opp.

Hardt og ærlig arbeid

Søsknene vokste opp med foreldre som også våget. Mor, en husmor fra Punjab, kjøpte for 48 år siden flybilletter til Norge. Ektemannen hadde arbeidet her noen måneder. Han savnet familien og den trygge kontorjobben hjemme. De tilhørte middelklassen, led ingen nød. Men hun hadde lyst på eventyr. Og hun vant. Begge arbeidet først i tekstilindustrien. Etter hvert tok de barna med på vaskejobber. Og på arbeidet i kiosken, dagligvarebutikken og den italienske restauranten, som de hadde etablert. Restauranten Mother India åpnet gründerparet sammen med de to eldste barna sine.

Sarita husker spesielt godt en gang hun vasket trapper sammen med pappa. Hun var 11 år, beskjeden og med lav selvtillit. Det kom inn en dame som tråkket der Sarita nettopp hadde vasket. Far så at hun opplevde det ydmykende og sa: «Sarita, det er en ting du skal vite. Ikke noe arbeid er dårligere enn noe annet. Så lenge du jobber hardt og er ærlig, er det disse trappene som vil føre deg til topps.»

– De ordene tok jeg med meg, sier Sarita.

Det gjelder også fars ord da Mother India opplevde suksess: «Du får mye oppmerksomhet nå, Sarita. Husk at den dagen du glemmer hvem du er, da er du ødelagt. For når du slutter å ha beina plantet på jorden, så er det ikke deg, men egoet ditt som styrer.»

Den vanskelige balansegangen

Sarita takket ja til at foreldrene skulle lete etter en mann til henne. 21 år gammel giftet hun seg med Rajeev, som studerte på et universitet i Punjab. Før han dukket opp, sa hun nei til elleve kandidater. I Punjab begynte hun derfor å få et rykte som vrang og viljesterk.

Sarita og Rajeev er nå foreldre til to voksne barn. Hun har uttalt at barna er hennes virkelige stolthet og rikdom. Samtidig er de hennes dårlige samvittighet.

– Jeg har fått oppfylt alle mine drømmer. Samtidig har jeg ofret mye. Prisen har vært lite tid til familieliv, og det at jeg ikke har vært hundre prosent til stede for barna mine. Jeg lurer på om vond samvittighet er kvinnens lodd. For den balansegangen, den er veldig vanskelig.

«Hva skal til for at du vil trappe ned arbeidet? Fortell meg, mamma.», sa nylig Saritas sønn. Da kom det spontant: «Den dagen jeg får barnebarn tror jeg at jeg kommer til å gi slipp på det meste. Jeg håper og føler at jeg da skal prioritere riktig – familie fremfor jobb.»

Stålkontroll på hver minste detalj

Hver dag fra klokken fem om ettermiddagen er Sarita eller Raj på jobb i Mother India. Sarita er sjef på kjøkkenet, Raj for økonomien. Restauranten eier de sammen med far på 79 år, som fortsatt jobber der fem dager i uken og er kjent for det store smilet sitt.

– Jeg har fått høre flere ganger at jeg har et enormt kontrollbehov. Det er en svakhet, men kan også være en styrke. Jeg kan ikke ha kontroll på ansatte, selv om de har en innvirkning på min bedrift, og det bekymrer meg ekstra mye i forbindelse med korona. Jeg prøver å ha stålkontroll på hver minste detalj i restauranten. Fordi jeg ønsker å levere det beste. Absolutt ingenting skal overlates til tilfeldighetene. Alt skal være på stell, strukturert, effektivt, organisert. Der er jeg skjerpet, sier hun.

I Mother India er det 30 ansatte fra «verden». De fleste bor i Norge, noen er studenter. Et mangfold i kulturelle bakgrunner forsterker det eksotiske uttrykket i restauranten, som er uten vinduer, prydet med fargerike stoffer og gjenstander, alt hentet fra India. Sarita klarer ikke å se for seg hvordan det ville blitt hvis en som ikke tilhører familien, skulle tatt over hennes stilling. Daglig har hun kontakt med gjester, og hun opplever mange av dem mer som gode venner og støttespillere.

Ingenting kommer gratis

– Mother India er min kjærlighet. SaritaS er min stolthet, erklærer hun.

Ifølge søsteren, Kamilla Sharma, har Sarita et brennende engasjement.

– Det å ha så mange jern i ilden. Det å hele tiden se og skape muligheter for virksomheten. Skape resultater og ha en stødig kurs. Det har medført at hun har klart å skape så mye suksess, sier Kamilla.

Etter hvert har det blitt en livsstil for Sarita å ha to jobber.

– Om det er sunt eller usunt, skal jeg ikke si. Nå har jeg vært i denne bransjen i snart 28 år. Jeg har lært at ingenting kommer gratis, og det er opp til meg hvilken pris jeg er villig til å betale. Det som driver meg, det er den enorme gleden ved å skape noe, avslutter Sarita.