Alene, men i godt selskap

Å gjøre ting alene kan være skummelt. Vi sier til oss selv at vi må føle oss klare eller ha en viss form for trygghet før vi hopper uti noe nytt. Den tryggheten finner vi ofte i andres selskap. Men er det å unngå å gjøre ting du har lyst til gjøre – fordi du er redd for å gjøre det alene – egentlig tryggere i det lange løp?

For noen år siden bestemte jeg meg for å trene på å være alene. Rett og slett fordi jeg ikke ville at mine venners prioriteringer eller kalendere skulle være begrensende for meg og mitt liv. Det er ingen selvfølge at mine venner og jeg har det samme behovet for å prøve nye ting, eller de samme interessene for den saks skyld. Så hvorfor skal jeg da sette mine ønsker og drømmer på vent og la andre sette begrensninger for hvordan jeg lever og hva jeg gjør på fritiden min? Jeg innså at disse begrensningene – som de fleste andre begrensninger i livet – egentlig var selvpålagte. Det var jeg som valgte å la meg styre av dem. Så da kunne jeg vel også velge å fjerne dem.

Startet med foredrag på Litteraturhuset

Det er utrolig hvor mange irrasjonelle tanker som dukket opp i hodet mitt da jeg så for meg å gjøre ting alene. Jeg så for meg å være alene på plasser hvor jeg typisk ville hatt med meg selskap, med tanker som: "Nå ser alle at jeg er her alene, og de tror sikkert det er noe galt med meg." Eller "Nå tror alle at jeg er Viggo venneløs." Dette var jo ikke tanker jeg ønsket å ha. Og dersom andre faktisk tenkt slik om meg, hvorfor i all verden skulle jeg tillate at disse tankene ble min sannhet? Eventyreren og forfatteren Helge Ingstad sa en gang: "Det er blant mennesker at ensomhet blir til." Jeg tror mange kan oppleve å føle seg mer ensomme på plasser hvor vi er omringet av andre mennesker.

Idet jeg skulle i gang med mitt personlige utviklingsprosjekt, tenkte jeg at det ville være lurt å starte i det små. Utfordre komfortsonen min litt og litt. Så jeg begynte med å gå på gratis foredrag på Litteraturhuset i Oslo. Dette var noe jeg aldri ville gjort alene tidligere. Men etter et par foredrag slapp de negative tankene taket, og jeg opplevde en stor mestringsfølelse i det å ha gjennomført noe jeg tidligere hadde sett på som skummelt. Jeg fortsatte med å dra på kino, eventer – og etter hvert turer – alene. Merkelig nok kjentes det utrolig befriende! I tillegg følte jeg en stor glede i å stadig utvide komfortsonen min. For det er jo sånn at når komfortsonen utfordres, og du gjør ting du synes er ubehagelig, blir du mer hardfør. Og komfortsonen vokser med erfaringene du får.

Den første utenatten alene

Jeg husker godt da jeg hadde bestemt meg for å sove ute alene for første gang. Det var lille julaften, og jeg slo opp teltet mitt et par hundre meter fra mammas hus. Jeg var både spent og nervøs, og jeg tenkte at hvis jeg ble for redd, så var det ikke langt hjem til mor. Den natta sov jeg knapt. Lå bare og hørte på alle lydene rundt meg, sånn i tilfelle det var noe farlig der ute som ville inn i teltet mitt. Da morgenen kom, kjente jeg på en stor mestringsfølelse over å ha gjennomført min første utenatt alene. Etter dette fortsatte jeg å sove ute alene helt til jeg ikke var redd lenger. Og i dag kan jeg få kommentarer fra mennesker rundt meg, som «Skal du gjøre det alene?!», og «Er det ikke stusselig å være på tur alene?». Misforstå meg rett, jeg synes det er veldig hyggelig med selskap og å dele opplevelser med andre, men det er ikke alltid at min kalender matcher andres. Eller at ting jeg har lyst til å gjøre, nødvendigvis er det mine nære og kjære har lyst til.

Nå som jeg har trent på å trives godt i eget selskap, koser jeg meg uansett! Det er en stor forskjell på å være på tur alene eller sammen med noen. Når du er på tur sammen med andre, har du med deg et sosialt fokus inn i naturen. Hodet og sansene er på et annet sted, og du registrerer ikke det som skjer rundt deg i naturen på samme måte. Det var først da jeg begynte å dra på turer alene at jeg merket en større tilstedeværelse i naturen. Sansene ble forsterket, og jeg fikk med meg mye mer av det som skjedde rundt meg. Det blir en pause fra to do-lister, sosiale medier, og andre ting som fyller hverdagen og hodet. I tillegg vet jeg at jeg kan få til ting jeg ikke trodde jeg turte tidligere. Det er hvordan jeg velger å håndtere mine egne begrensninger, som avgjør hva som er mulig. Jeg har også lært at trygghet egentlig er en overtro. For livet er jo tross alt et vågalt eventyr, er det ikke?

5 råd til deg som vil lære å sove ute alene:

1. Start med en plass du kjenner, i nærheten av der du bor. Husk å alltid gi beskjed til noen om hvor du går.

2. Lag deg en kosekveld! Ta med noe godt å spise på, og last gjerne ned en film fra Netflix på mobilen du kan kose deg med i soveposen når mørket kommer. Eller ta med en god bok.

3. Ta med deg lyslenker og hodelykt. Det hjelper mot mørkredsel og gjør det generelt koseligere rundt deg.

4. Dersom du kjenner på frykt for å sove ute alene; finn ut hva du er redd for. Er du redd for å være alene? Er du redd for at noe skal skje? Er du redd for dyr i skogen? Eller noe annet? Tenk på hva det verste som kan skje, er. Og hva gjør du hvis det skjer. På den måten hjelper du hjernen med å takle potensielle utfordringer. Du tenker mer konstruktivt hvis det du frykter, faktisk skulle skje. Klarer du å finne løsninger allerede nå, kan det også være med på å redusere risikoen for at frykten setter en stopper for deg.

5. Velg å være modig. Selvtillit er ikke noe du kan vente på, det er et resultat av noe du har gjort. Jo flere ganger du gjør noe, jo mer bygges selvtilliten og ferdighetene dine. Som coachen Tony Robbins sier: "Repetition is the mother of skill".