En reise mot å tørre å starte for seg selv

Som ung vokste jeg opp med Spice Girls-kort, Destiny's Child på CD-spilleren og Moulin Rouge på film. Faktisk likte jeg sangen “Lady Marmalade” fra film-albumet så godt at det ble brukernavnet mitt på chatte-tjenesten MSN. Ja, jeg danset med da vennene mine ønsket å danse til “Oops…! I did it again” – men jeg bar likevel på et savn.

Jeg kjente meg ikke igjen i disse kvinnene som var alles idoler på den tiden. Jeg skulle jo ikke bli artist eller skuespiller, selv om det virket som den eneste karriereveien som ble presentert for jenter. I tillegg virket det jo både fjernt og uoppnåelig.

På skolen ble jeg samtidig presentert for et utvalg bokser av framtidsmuligheter: advokat, lærer, lege, sykepleier, kunstner, økonom og politi. Men jeg passet ikke inn i disse boksene heller. Disse yrkene eller denne typen livsstil appellerte ikke til meg.

Sosiale medier – og mulighetene disse plattformene åpnet opp for – ble ikke en ordentlig greie før jeg var i midten av 20-årene. Og verken hjemme eller på skolen ble det snakket om at det gikk an å skape sin egen karriere gjennom entreprenørskap. Dette resulterte i at jeg følte at jeg ikke passet inn noe sted. At jeg var mislykket. Og at det livet jeg ønsket meg og drømte om, ikke var mulig å oppnå.

Men samtidig hadde jeg jo lært om – og blitt inspirert av – personer som Leonardo da Vinci og Nikola Tesla. Mennesker som kunne leve av nysgjerrigheten og skaperevnen sin. Når de kunne, måtte det jo være en liten mulighet for at også jeg kunne – selv om jeg ikke var et geni?

You can’t be it if you can’t see it

Vendepunktet kom da jeg pakket sakene mine og dro til San Francisco. Etter noen år i gründermiljøet hadde en dragning mot Silicon Valley vokst seg stor. Der gikk det opp et lys for meg. Plutselig følte jeg meg sett og forstått. Her fantes det flere “utskudd” som meg. Jeg fikk gode, relaterbare kvinnelige rollemodeller å se opp til, og de viste meg at jeg faktisk kunne satse på drømmen min. Jeg fikk troen på meg selv.

Jeg innså at forbilder, ihvertfall for meg, var nøkkelen til selvfølelse og selvtillit. Det er vanskelig å se for seg at man kan få til noe når man aldri har sett noen andre gjøre det. Og hvis forbilder betydde så mye for meg, måtte de vel bety noe for andre også? Denne åpenbaringen var frøet som skulle danne grunnlaget for Power Ladies.

Da jeg returnerte hjem til Norge, fokuserte jeg på nettopp å bygge meg et nytt nettverk. Den type kvinner jeg møtte i USA, måtte jo finnes her i Oslo også. Og det gjorde dem.

I 2018, som 29-åring, knekte jeg koden for hvordan man kunne bruke internett og sosiale medier til å lage og bygge egen business. Samtidig gikk det opp for meg at mitt indre ønske om å skape et brand og jobbe med formidling gjennom lyd og video, var mulig. Jeg hadde hørt på The Tim Ferriss Show og The Model Health Show i tre år – og jo mer jeg lyttet, jo mer klarte jeg å forstå at når disse menneskene kunne, så måtte jeg vel også kunne drive med podcast. Og at jeg kunne gjøre det alene. Jeg måtte ikke vente på at noen skulle oppdage meg.

Men hvem var jeg til å formidle et budskap? Var jeg kvalifisert nok? Ville noen høre på hva jeg hadde å si? Et annet spørsmål var om jeg skulle bruke et produksjonsselskap eller om jeg skulle gjøre det alene? Valget falt på et produksjonsselskap. Jeg tok kontakt og spurte om jeg kunne pitche idéen min. #metoo hadde skjedd 6 måneder tidligere, så jeg brukte temaer som likestilling og kvinners karrieremuligheter som innfallsvinkel. Og jeg fikk innpass!

Deretter brukte jeg nettverket jeg hadde bygget meg opp, med kvinner som var på vei opp og frem, og som hadde interessante historier å fortelle og kunnskap å dele – og inviterte dem inn i studioet mitt.

Men jeg var ikke synlig nok. Jeg måtte begynne å markere meg på Instagram og andre kanaler, engasjere meg i andres innhold og publisere innhold av verdi. Det var utfordrende. Å utlevere seg selv tror jeg mange kjenner på som ubehagelig i starten. Men hvordan skulle ellers folk oppdage podcasten min? Det var bare å hive seg uti.

The power of Power Ladies

Nå, to år senere og med 100 intervjuobjekter bak meg, kan jeg leve av drømmen min. Den største bonusen, og grunnen til at jeg gjøre dette, er de ukentlige tilbakemeldingene jeg får fra mennesker som har lyttet til podcasten og som har fått guts til å investere, søke på en stilling de ikke trodde de var kvalifisert for, starte egen bedrift eller lignende.

Kvinnene jeg har intervjuet, er fra ulike bransjer, de har forskjellig bakgrunn, og alle jobber for en sak som er relatert til en mer bærekraftig verden. Dessuten har de gått sin egen vei for å få det til! Om de er kjente eller ukjente, spiller ingen rolle. Poenget er at de er relaterbare og leverer empowering, uplifting og konstruktivt innhold. Målet er å vise frem hvordan de har kommet seg dit de er i dag, hva visjonen deres er og samtidig gi lytterne innsikt i fagfeltet deres.

Alle bærer på vanvittig mye kunnskap og erfaring. Men de episodene som slår best an, er de som i tillegg til å handle om karriere og fag, blander inn det personlige. Som hvordan man skaper seg et godt liv på hjemmebane og tar vare på relasjoner. For til syvende og sist handler ikke suksess om hvor langt du når på karrierestigen, men hvem som klatrer med deg.

Hadde jeg hatt gode og relaterbare forbilder som ung, hadde det ikke tatt meg 29 år å satse på egen karriere. En slik “forbilde-løs” tilværelse unner jeg ingen. Og hvor heldig er ikke jeg som kan leve av å fronte disse forbildene som jeg selv savnet som ung. Det betyr alt!

Blant de 100 kvinnene jeg har intervjuet, er det flere karaktertrekk som går igjen, og som vi alle kan lære av. Her er fem av dem: