Politisk personlighet

– Dette er et tema som må behandles strukturelt. Det skal ikke være hver eneste kvinne, på hver eneste arbeidsplass, som skal måtte føle at de eksponerer hele livet for kollegene sine. Vi som er offentlige personer, kan bidra til den debatten gjennom å være åpne om egen situasjon. Da viser vi at det finnes noen andre, sier Hadia Tajik.

Etter snart 20 år i toppolitikken har hun rukket å være både stjerneskudd, politisk rådgiver, statsråd to ganger, og nestleder i Ap. Hun har også rukket å måtte gå av som statsråd og nestleder, etter pendlerboligsaken. I høst passerer hun 14 år på Stortinget.

– Det å ha et politisk verv er først og fremst et privilegium. Og så er det uansett et verv du har til låns. På et eller annet tidspunkt går det over, før eller siden. Noen ganger før, sier Tajik – og ler. 

Latteren sitter i det hele tatt mye løsere enn man kan få inntrykk av gjennom debatter og tv-intervjuer. Vi er vant til å se 39-åringen fra Bjørheimsbygd i Rogaland med en korrekt, nærmest streng framtoning. Eller er det bare slik hun blir tolket, fordi menn og kvinner tolkes forskjellig? Vi kommer til det etter hvert, men skal først tilbake til en periode hvor Tajik lo veldig lite.

– I ettertid har det vært en lettelse å være åpen om prøverørsbehandlingen og alt som hørte med. Men det handler jo om at vi fikk barn til slutt, ikke sant? Det ville vært helt annerledes for meg å snakke om det, hvis ikke barn hadde vært sluttresultatet. Hver og en må bestemme hva de er komfortable med å fortelle om av ting de står i, men jeg tror åpenhet rundt dette gjør noe med den offentlige debatten. Da går det an å gjøre politiske endringer, som jeg mener at vi bør. Vi har blitt mer bevisste på kvinnehelsesykdommer, men har fortsatt en lang vei å gå. Se på Sverige, for eksempel, hvor det er fire fagsentre på endometriose. I Norge er det ingen.

Så Hadia Tajik tar en for laget, og forteller om alt som måtte til, før hun kom dit hun var rett før dette intervjuet, altså i barnehagen for å levere toåringen sin.

– Når jeg tenker på hele den perioden i retrospekt, og er helt ærlig med meg selv … Det var helt forferdelig. Det var en hemmelighet jeg gikk og bar på. Og alle som har båret på en hemmelighet vet hvor mye plass det tar på innsiden. Det jeg oppdaget da jeg først fortalte om prøverørsbehandlingen, var at det var mange i min egen omgangskrets som hadde opplevd tilsvarende, men ikke fortalt om det. Det er veldig mange som går og bærer på disse tingene, sier hun.

– Jeg har hatt flere mislykkede prøverørsforsøk. Det innebærer store smerter og blødninger. Noe av det har bare vært mørkt. Jeg har hatt embryoer nedfrosset, som skulle tines og settes inn. Da må kroppen forberedes på det, og man tar hormoner en stund i forveien. Og så kom dagen da disse embryoene skulle settes inn, og da ringer de fra sykehuset og sier «jeg beklager å måtte si det, men ingen av dem overlevde opptiningen». Det var tre stykker, og jeg var mentalt forberedt på at ett eller to kanskje ville visne, men alle tre? Det var skikkelig, skikkelig mørkt. Jeg tenkte at jeg var en som kom til å prøve og prøve og prøve, men at det aldri ville gå.

En del av behandlingen når man har endometriose, er å sette kroppen i en kunstig overgangsalder i forkant av prøverørsbehandlingen, så endometriosen kan trekke seg tilbake.

– Jeg hadde en ganske heftig runde med det under valgkampen i 2019.  Jeg gikk i debatt etter debatt og hadde hetetokter. Under en debatt om bompenger på Drammen torg, fikk vi beskjed om å ta på oss genser, fordi det var kjølig ute. De andre hadde på varme klær, og var likevel litt sånn «uff, det er litt kaldt i kveld», og jeg bare, hehe, nei.

Poenget med å fortelle om dette nå, er grunnen til at hun ikke fortalte om det da.

– Jeg ønsket ikke å bli bedømt ut fra at jeg ønsket å få barn, eller at jeg var midt i et prøverørsforsøk. Jeg vil bedømmes på de samme kriteriene som andre politikere, og ville ikke at noen skulle tenke at jeg ikke kunne ta den og den forhandlingen, fordi det ville være for krevende. Jeg vil ta slike avgjørelser selv. Jeg var oppe nesten hele natta da vi forhandlet krisepakker i forbindelse med pandeminedstengningen. Det var midt i et prøverørsforsøk. Det var ganske heftig, men jeg ville bestemme det selv. Jeg ville ikke at andre skulle pålegge meg mindre kapasitet.

– En annen ting er det å være i en så sårbar situasjon, og hvordan åpenhet underveis kan forsterke det. Jeg beskyttet meg selv og mitt eget privatliv ved å ikke snakke om det mens det pågikk. Da unngikk jeg spørsmål, om enn aldri så velmente, og slapp å svare på det mange ganger i løpet av dagen. Det hadde jeg ikke orket.

Tajik påberoper seg ingen fasit på hvordan slike situasjoner skal håndteres, men er sikker på at første steg er å løfte det vekk fra en og en kvinne, og snakke om det strukturelle.

– I Norge er det en del diagnosegrupper innenfor klassiske kvinnehelsesykdommer, som selv om de er kroniske ikke kvalifiserer til medisiner på blå resept. Det er politisk prioritering. Det er sånne ting vi må løfte politisk for å endre på. Det er noe med kvinnehelse som høres utrolig mystisk ut, men det er jo ikke det. Kvinnehelse er folkehelse. Det angår halvparten av befolkningen direkte, og halvparten indirekte. Det er ingen grunn til at vi ikke skal være flinkere til å diagnostisere og følge opp noe som er knyttet til kvinners seksuelle eller reproduktive helse, eller andre helseplager som kan være særskilt knyttet til kvinners kropp.

Der og da, midt i prøving, hetetokter, frustrasjon og fortvilelse, ble Tajiks løsning å ikke si noe – og å passe på å være ekstra godt forberedt.

– Slike ting gjør jo noe med konsentrasjonen. Da måtte jeg passe på at jeg hadde alt veldig klart for meg, hva budskapet mitt var, og bare holde meg til det. Jeg har en tre ganger tre-regel jeg ofte bruker, fordi du uansett ikke kan lese deg opp på alt om alt i forkant av hver debatt. Jeg setter opp de tre viktigste, positive tingene jeg vil trekke fram, de tre mest sannsynlige motangrepene, og, i tilfelle det trengs, mine tre viktigste angrep.

Og da er vi tilbake til hvordan hun fremstår. Tajik har blitt kalt mye gjennom 20 år i politikken. Blant annet landssviker, i kjølvannet av en helt vanlig reportasje hvor en journalist hadde vært med henne en dag på jobb som politisk rådgiver for Bjarne Håkon Hanssen.

– Jeg husker det så godt. Jeg satt på kontoret mitt i Arbeids- og inkluderingsdepartementet da jeg leste det. Landssviker, liksom? Jeg var 23 år gammel, prøvde å bidra med noe positivt, gjøre min demokratiske plikt, forme noe til det bedre, og så kan noen si noe så stygt? Jeg ble så lei meg, jeg var lei meg i flere dager. Jeg har blitt mye flinkere til å ikke la slik negativitet gå inn på meg. Jeg har i større grad forstått at det ikke er alt jeg trenger å lese, og det er heller ikke sånn at alle som skriver stygge eller negative ting om meg har krav på plass inni mitt hode. Så jeg pakker det på en måte inn og legger det vekk. Jeg tror det er en viktig egenskap å klare å trene opp hvis du skal ha et offentlig verv eller en offentlig stemme. Hvis du ikke klarer å distansere deg fra den offentlige omtalen av deg selv, tror jeg ikke du orker å stå i det, sier Tajik.

– Men når det er sagt: det er mange ganger det ikke funker. For eksempel hvis det blir for massivt, eller hvis jeg er i det sårbare hjørnet. Alle kan ha dager hvor rustningen er litt nede, og da kan jeg bli litt, ja, demotivert. Men det jeg synes er vondt å tenke på er vennene mine og familien min. De har jo ikke den samme avstanden til disse tingene.

Når det gjelder hva slags pepper hun må tåle, viser Tajik til forskning som dokumenterer forskjell på mannlige og kvinnelige politikere:

– Svenske forskere gikk gjennom en del avisartikler gjennom flere år, og så særlig på den politiske dekningen, og politiske skandaler. Det de fant ut, er at når en kvinnelig politiker står i en skandale, er det dobbelt så mange artikler som når en mannlig politiker står i en skandale. Sannsynligheten for at hun må gå av, er større. Det er altså ikke sånn at mennene slipper unna, bare at det er høyere sannsynlighet for at en kvinne må gå av. For det tredje fant de ut at i sakene som gjelder mannlige politikere, er man mer opptatt av saken, altså hva som egentlig skjedde, i hvilken rekkefølge, og så videre, mens med kvinnelige politikere handler det mer om man har tillit til henne, og om hun er ydmyk nok. Altså mer det relasjonelle enn om sakens substans. Dette utfoldes i mediene, men det sier noe om samfunnet vårt, og om hvordan kvinner generelt bedømmes på andre ting enn menn, i alle posisjoner i det offentlige og på arbeidsplasser. For emosjonell, for lite emosjonell, en kald fisk, det er en balansegang hvor det er nærmest umulig å innfri. Når er man streng og når er man bare tydelig, hvilke ord brukes om menn og om kvinner i ellers like situasjoner? Det er et mønster det er viktig å være klar over, og å si fra om. 

Være bevisst, si fra. Være bevisst, si fra. Tajik bruker det nærmest som et mantra.

– Det er det som er meningsfylt med å drive politikk, ikke sant? Det er derfor det er vits i. På tross av alt av negativ oppmerksomhet, hets, trakassering eller hva det måtte være, så er det dypest sett noe utrolig meningsfylt i å få lov til å drive med det, sier Hadia Tajik.