Nei, jurist skal jeg i hvert fall ikke bli

På løpende bånd

Ingse, eller Inger-Else, som hun egentlig heter, er sjette generasjons jurist. Både hennes farfar, oldefar og tippolderfar var jurister, og hennes far, Carl, var høyesterettsdommer. Selv hadde hun ingen store ambisjoner om å bli jurist. Å studere fransk og bli skuespiller virket mer spennende. Likevel tok det ikke lange tiden før hun ombestemte seg, for bestevenninnen, Eva, ville studere juss, og det var ikke snakk om at de to skulle skille lag med det første. De begynte sammen, men etter kort tid skjønte Eva at jussen ikke var noe for henne, og hun sluttet. Ingse ble værende – hun hadde blitt glad i faget.

– Alle, særlig foreldrene mine, mente at jeg burde bli jurist – og da sier man jo «nei, det skal jeg i hvert fall ikke bli». Men da bestevenninnen min, Eva, fikk for seg at hun skulle studere juss, tenkte jeg at måtte jeg melde meg på, jeg og. Den gangen var det et lukket studium, og det var nærmest bare å gå til kontoret og melde seg på.

På 1960-tallet var det ikke vanlig at jenter studerte juss. De var få, og de holdt sammen. Ikke av feministiske årsaker, presiserer Ingse, men fordi de følte seg utestengt fra miljøet.

I 1971 tok hun juridisk embetseksamen og fikk jobb i Justisdepartementets lovavdeling, der hun jobbet i over et tiår. Hun steg fort i gradene, og da tiden i lovavdeling var over, hadde hun vært både konsulent, byråsjef, underdirektør og lovrådgiver. Før hun i 1988 tiltrådte som likestillingsombud, rollen hun muligens er mest kjent for, hadde hun et kort opphold hos Regjeringsadvokaten, der hun fikk advokatbevilling. Hun beskriver tiden der som lærerik og nødvendig, men igjen følte hun seg noe ekskludert fra det mannsdominerte miljøet, selv med så mange års erfaring bak seg. Det varte ikke lenge.– Vi hadde en liste hos Regjeringsadvokaten. En studiekamerat som hadde begynt å jobbe der samtidig som meg, ble plassert rett over meg på lista. Det var helt rettferdig, for han hadde bedre karakterer enn meg, men en dag hadde regjeringsadvokaten flyttet studiekameraten min opp til førsteplass, og latt meg stå der nede på femte. Da gikk det et sus gjennom forsamlingen. Alle synes det var helt forferdelig. Jeg prøve å snakke med sjefen, men han ble sint, og jeg ga opp det hele. Da det etter en stund ble utlyst stilling som et nytt likestillingsombud, var det noen som sa at jeg burde søke – så jeg gjorde det. Og fikk jobben. Der er det et åremål på seks år, og det tror jeg var de seks beste årene i karrieren min.

Likestillingsombudet

Likestillings- og diskirimineringsombudet, som det i dag heter, ble først opprettet i 1979. Da Ingse overtok etter Eva Kolstad i 1988, ble hun raskt synlig i offentligheten, ikke bare fordi hun var en høyt kompetent og respektert jurist, men også for måten hun kledde seg på. – Jeg var glad i fine klær, og det hadde jeg nok fra moren min. Da jeg var i Justisdepartementet, måtte man kle seg pent, og grunnen var at du når som helst kunne bli sendt til Stortinget for å følge med på lovvedtak og lignende. Man kunne gå i bukser, men jeg gikk stort sett i skjørt, støvletter og dyre, mønstrede nylonstrømper. Da jeg begynte å jobbe hos Regjeringsadvokaten, tenkte jeg at advokater gikk i kapper og at det ikke var så nøye med klærne, men da kom moren min og sa at jeg ikke kunne sitte på et advokatkontor og ikke ha pene klær.

Hun hadde stil, det var det ingen tvil om. Hun hadde også sterke meninger – en annen grunn til at hun ble synlig i offentligheten på 1980-tallet. Likestillingslovens virkeområde ga rom for vurdering og kritikk av annen lovgiving, og Ingse utnyttet sin juridiske kompetanse til likestillingens beste. Hun mente at kjønnkvotering som lovlig virkemiddel i unntakssituasjoner for å styrke kvinners stilling, ikke kunne gjelde for menn. Dette fikk hun mye kritikk for.– Til å begynne med mente jeg, med tanke på likestillingslovens formål, at kjønnskvoteringen var til for å bringe kvinner frem, og det var basert på at det var så mange flere menn enn kvinner som fikk gode jobber. Da det ble snakk om at kjønnskvotering også skulle gjelde for menn, var jeg først imot det. Etter hvert endret jeg mening – mye på grunn av samarbeidet vi hadde med Likestillingsrådet, der det var mange kloke mennesker som fremmet gode argumenter for hvorfor det var nødvendig. Loven ble endret, og jeg så fort at det ble mye bedre på den måten.

Alle skal ha lik rett til arbeid

Om et fullstendig likestilt samfunn er realistisk, er hun usikker på. Likevel ser hun at vi har kommet nærmere målet, særlig her i Norge. I dag kan kvinner bli gruvearbeidere, sveisere og brannmenn, og menn kan bli sykepleiere og jordmødre. Det mener hun er mye takket være nettopp likestillingsloven, som sier at alle skal ha lik rett til arbeid.

– Jeg tror trenden med at flere menn tar utdanninger som før ble regnet som kvinneyrker, er bra. Før i tiden, da menn utdannet seg til sykepleiere, ble de automatisk ledere. Det er jo kjempeflott med en mann på jobb, men hvorfor skal han få sjefsrollen bare fordi han er mann? Nå, med økende antall menn i typiske «kvinneyrker», vil ikke sånt skje. I dag vil det ikke medføre ekstra privilegier å være mann i et kvinnedominert yrke. Kvinner blir i mye mindre grad diskriminert i ansettelsessaker i dag, og menn får gå ut i pappaperm og lignende. Jeg innbiller meg at mye av det som var vanskelig før, er blitt noe ordnet opp i idag. Én dag tror jeg det kommer til å roe seg helt ned.

Hvordan hadde den perfekte arbeidshverdagen sett ut, dersom man for eksempel går bort fra 8–4-modellen?

– Jeg husker da alle i kvinnebevegelsen skrek om sekstimersdager. Jeg mente det ikke var så lurt. Det jeg er redd kan skje dersom det blir sekstimersdag, er at man får en grunn til å si at kvinnene kan gjøre husarbeid, passe på barna, levere og hente i barnehagen og lignende, ved siden av å ha 6-timers arbeidsdager, og at mennene kan jobbe overtid, glemme barnehagen og alt hjemmearbeidet. Jeg synes åttetimersdagen er helt grei sånn som den er. Og i dag har vi jo denne vidunderlige fleksitiden, som gjør livet lettere for veldig mange.

Trygderetten

I 1994, etter seks år som likestillingsombud, ble Ingse lagdommer i Eidsivating, samtidig som hun var medlem av Stortingets granskningskommisjon for de hemmelige tjenester. Oppholdet i lagmannsretten og i granskningskommisjonen ble kortvarig. Da hun fikk en forespørsel om å bli formann i Trygderetten, som var i ferd med å bryte sammen av forskjellige årsaker, sa hun ja med én gang. Hun ville bruke kompetansen sin til å gjøre noe samfunnsnyttig, og et viktig mål var å effektivisere institusjonen og få saksbehandlingstidene ned.

– Det var et fantastisk hyggelig sted å jobbe. I senere tid har jeg snakket med en del unge, nyutdannede jurister, og grunnen til at de har henvendt seg til meg, er at de faktisk har hatt lyst til å jobbe i Trygderetten. Særlig unge kvinner, har jeg notert meg, ønsker å jobbe der, og det betyr jo at flere av disse unge, flinke jentene som ikke er så opptatte av penger, gjerne vil gjøre noe nyttig for samfunnet. Det er veldig fint å tenke på.

Hvor ville du jobbet dersom du selv var nyutdannet jurist i dag?

– Først ville jeg fått advokatbevilling, og så ville jeg gått inn i en statsjobb. I dag har advokatyrket blitt mer pengefokusert, og disse store, flotte advokatfirmaene har headhuntere som finner og rekrutterer de flinkeste studentene allerede i studietiden. Det er helt greit, men jeg vet ikke om jeg synes det er det beste for samfunnet. I dag virker det som om de flinkeste advokatene ofte havner med de rikeste – noe folk flest ikke er. Det humanistiske har rett og slett forsvunnet litt.

Høyesterett

Etter fjorten år i Trygderetten ble Ingse i 2001 utnevnt som dommer i Høyesterett, og dermed fulgte hun i sin fars fotspor likevel. Blant de mange sakene hun behandlet, var det særlig de som dreide seg om barns interesser ved utsendelse, hun husker som vanskelige. Barnekonvensjonen var vanskelig å tolke, og selv om det var mye uenighet i Høyesterett, var ikke Ingse alene om kjempe for å forbedre flyktningbarnas rettigheter.

– Barn kan ikke gjøre noe så feil at de burde bli utestengt fra landet, og i følge norsk lov er det slik at dersom én av foreldrene er norske, har barnet automatisk norsk statsborgerskap ved fødselen. I mange av disse tilfellene var far død, og selv om mor hadde gjort noe galt, er det fortsatt en plikt å ta imot disse barna. Det at regjeringen begynte å tulle med at de ikke skulle få slippe inn her, synes jeg var helt forferdelig. Nå kan vi ta imot barna, men ikke mødrene – og det synes jeg også er helt forferdelig. Hadde moren bare fått blitt med, hadde hun kunnet få sin straff her. I norske kvinnefengsel er det lov å få besøk av barna, og i noen tilfeller er det til og med mulig å ha barnet hos seg, i alle fall i perioder. Det tror jeg hadde vært det beste, av mange årsaker.

Å tørre å gå videre

Etter nesten femti år i jussen, og fjorten av disse som høyesterettsdommer, ble Ingse pensjonert – eller avskjediget i nåde som det heter i Høyesterett. Det er nemlig slik at i alle statlige jobber må man gå av når man er fylt 70 år.

– Det var mange som sutret over at de måtte gå av, men jeg passet på å si i avskjedstalen min at det var veldig fornuftig. Alternativet er jo å holde ungdommen nede, og det kan man jo ikke stå inne for. Det er så mange unge, flinke jurister der ute, og det er alltid noen som kan og bør erstatte deg når du er blitt så mye som 70 år.

Hva er en viktig lærdom du har gjort deg i løpet av karrieren?

– Det har gått såpass bra for meg at jeg har hatt en tendens til å være litt høy på pæra. Det er litt flaut å tenke på, men fordelen er at jeg har turt å sikte høyt. Det har nok vært en nyttig egenskap.

På spørsmålet om det finnes en oppskrift på en suksessfull karriere, er svaret hennes overraskende enkelt. – Takk ja til de tilbudene du får, spesielt i startfasen av karrieren. Du kan alltids forlate en jobb om du ikke liker den. De aller fleste vil kanskje prøve nye ting etter en stund. Man blir jo lei av å være på det samme stedet – og det tror jeg er en bra ting. Jeg tror også det er viktig, særlig for unge jenter, at de får se at man kan komme videre, helt opp på toppen, hvis man vil det. Tiden med Gro Harlem Brundtland, for eksempel, tror jeg betydde veldig mye for mange – for, ja, man kan faktisk bli statsminister.