Makt kommer innenfra

En klok kvinne sa en gang at “makt er noe man tar, ikke noe man får”. Det vekket et lite ubehag inni meg. Min instinktive reaksjon på meg selv i en mektig posisjon var at jeg ikke ville “belemre” noen med min makt. Det ga en følelse av at jeg hadde makt på “bekostning” av andre. Men så gikk det raskt opp for meg at selvfølgelig er man nødt til å søke seg til makt, det er ingen som kommer til å banke på døren min en dag og spørre om jeg vil ha litt makt. Som så mye annet i livet er dette noe vi må ta ansvar for selv.

Jeg tror ikke mine halv-negative assosiasjoner til makt er unike. Det er synd at mange syns det er ubehagelig å snakke om makt. Jeg forbinder ordet “power” med “makt” og “kraft”. To ord det ligger ganske mye styrke i, som kan vekke ulike følelser hos oss. Men makt og kraft handler jo også om påvirkning, så hvis man setter dette ordet foran, så syns jeg det får en mye mer positiv konnotasjon med en gang – påvirkningskraft. For meg ligger forskjellen i at jeg forbinder ordet makt med noe som er litt ovenfra og ned, mens påvirkningskraft handler om å ha innflytelse til å bevege noe i en bestemt retning.

For mitt vedkommende har jeg kjent mest på maktesløshet, altså følelsen av å ikke kunne gjøre noe med situasjonen jeg er i, for eksempel på jobb. Det har tatt meg ganske lang tid å innse og forstå fullt og helt hvor mye jeg selv kan påvirke min egen situasjon. For meg har det vært viktig å finne ut av på hvilke måter jeg gir fra meg kraften min på, for så å kunne hente meg inn igjen, sentrere meg og ta beslutninger fra et sted som føles riktig for meg.

“Ja.”

Jeg har sagt det ordet alt for mye. Da jeg leste intervjuet med Laila Robe i første utgave av AW Magazine, som bare het “Nei”, og handlet om hvor mye hun har sagt nei til og stått opp for seg selv, så tenkte jeg at jeg skulle ønske at jeg hadde litt mer av det i meg. Mitt automatiske svar har alltid vært “ja!” fordi jeg a) liker å hjelpe til, 2) elsker alt som er nytt og spennende, 3) ikke liker å begrense meg selv, og 4) tenker at “dette fikser jeg”. Denne innstillingen har tatt meg langt, for det gjør at jeg bare hopper uti før jeg rekker å tenke gjennom alt som kan gå galt. Samtidig ser jeg at jeg ofte har spredt meg for tynt. Jeg har rett og slett ikke kjent mine egne begrensninger.

Fellesnevneren og hovedmotivasjonen min har nok vært at jeg liker å hjelpe til. En egenskap jeg er stolt av, men som jeg ikke har vært bevisst på at jeg må beskytte. Det henger også sammen med min fraværende evne til å si nei. Dette er kanskje det viktigste jeg har måttet lære for å ta tilbake kraften min og ta beslutninger som er gode for meg. Jeg har måttet lære meg å si nei, og det har ikke vært lett.

Tidligere har jeg liksom ikke følt at jeg har hatt noen god grunn til å kunne si nei, selv om jeg har følt at noe ikke har vært helt riktig. Jeg har ignorert følelsen av at noe ikke resonnerer helt (hjertet), og heller gått for logikken (hjernen): “Du har jo tid og mulighet, så du kan jo bare si ja”, eller “Det er jo et viktig prosjekt, så best å bli med på det, jeg får sikkert noe ut av det på sikt”. Men det har ført til at jeg ofte har påtatt meg mer enn jeg kan gape over, og så blir jeg sliten og lei og sint på meg selv.

Hvis du opplever dette, så kan jeg anbefale å lage en liste over alle prosjekter og aktiviteter du har deltatt på det siste året som – hvis du ser det i retrospekt – egentlig ikke hadde så lyst til, men sa ja til av plikt, skyldfølelse eller “manglende grunn til å si nei”. (Hvis 2020 var et magert aktivitetsår, så gå lengre tilbake i tid). Se om du finner fellestrekk. Mine fellestrekk var for eksempel at jeg sa ja:

• i et stresset øyeblikk hvor jeg ikke hadde oversikt over min egentlige kapasitet

• for å gjøre noen andre glad, for å vise støtte, osv.

• fordi det var noe jeg trodde på og syntes var viktig, men som jeg egentlig ikke hadde tid til.

Når man har funnet fellestrekkene sine, kan man lage seg noen rettesnorer basert på disse. For eksempel, en konkret ting jeg øver meg på, er å ikke si ja eller nei akkurat når noen spør. Jeg trenger tid til å tenke og planlegge og gi meg selv gode tidsfrister. Man kan også lage rettesnorer basert på verdier som du selv bestemmer deg for. For eksempel kan det være at du kun skal si ja til ting som gir deg glede, inntekt (mange av oss gir bort for mye gratis), synlighet, etc.

“Det handler ikke om meg”

Jeg har ofte tenkt at jobben jeg gjør – særlig siden jeg jobber med inkludering og mangfold – ikke handler om meg. I essens så stemmer jo dette, for jeg tror man må gå inn i denne typen arbeid med riktig holdning, at helheten er tjent med at flere kommer til. Men jeg vet at det er mange som tenker sånn, uavhengig av hva slags arbeid de utfører. Jeg pleide selv å tenke at “det viktigste er at vi løser oppgaven som et team, og at jobben blir gjort, ikke hvor mye kred jeg får”. I utgangspunktet tror jeg dette er en god innstilling å ha. Samtidig er det en hårfin balanse, for det å tenke at “jeg ikke er viktig”, det er en fallgruve. Særlig hvis vi havner i team hvor ikke alle har denne innstillingen. I denne settingen er det viktig å få med seg hodet, og ikke la seg styre helt av hjertet.

Tanker er kraft. Å tenke at “jeg er ikke viktig” er nobelt, men det bygger oss ikke opp. Det kan dessverre også lett utnyttes. Det kan være en god øvelse å kjenne etter i kroppen hvordan det føles å si til seg selv at “jeg er ikke viktig”, og så sammenligne det med å si til seg selv at “jeg er viktig”. Noen vil føle at det er veldig vanskelig å si dette, fordi de egentlig ikke tror på det selv, men da vil jeg at du skal tenke over følgende: Når vi skal lære oss et nytt språk, så gir ikke ordene så mye mening i starten. Hvis jeg sier ordet “voiture” til en person som ikke kan fransk, så gir ikke ordet mening. Ordet “voiture” høres ikke ut som “bil” i starten, men etter hvert som man øver seg og sier til seg selv mange ganger at det som kommer rullende langs veien, er en “voiture”, så blir det sant og naturlig til slutt. Når du sier “car” på engelsk, så gir det mening fordi du har øvd deg på å si det så mange ganger at det gir mening. Poenget er at den eneste måten skape ny mening på, er å øve.

Selv om det kanskje føles feil å si det i starten, så handler det faktisk om deg. Den laginnsatsen er like mye din innsats som alle de andres. Du har tilført denne prosessen noe verdifullt, og du har jobbet hardt for å komme dit du er. Det kom ikke gratis. Det handler om deg. Hele utstrålingen vår kan endres ut fra hvordan vi tenker om oss selv, og dette handler om makt. Den energien man utstråler når man tenker positivt om seg selv, er mye mer magnetisk enn den man har når man tenker at man ikke er viktig. Jeg sier ikke at det er lett, men vi kan faktisk velge selv!

“Det skulle bare mangle”

Dette er tett knyttet til problemstillingen over. Mange av oss har sikkert opplevd å få skryt for noe, men så har vi avfeid komplimentet (med hjernen), og for eksempel sagt “Det var laginnsats” eller “Neida, det skulle bare mangle”, eller noe i den duren. Eller vi har vært personen som har gitt skryt til noen andre, uten å få så mye respons. Jeg har avfeid mye skryt i mitt liv, og tar meg fortsatt i å gjøre det, men så husker jeg at det var en person som sa til meg at “du kan tenke på et kompliment som en gave”. Det er jo litt uhøflig å ikke ta imot en gave?

Man kan også tenke på det som en balanse mellom “input” og “output”. Mange av oss er flinke til å levere og prestere og gi av oss selv til de rundt oss. Dette er output. Det vi ofte glemmer, er at vi også trenger input i form av anerkjennelse og tilbakemeldinger for å kunne gi. Bare tenk på ordene å “gi av oss selv”. Hvis man tenker på det som å gi av sin egen energi, så er det ekstremt viktig å fylle opp dette lageret igjen – det er faktisk ikke utømmelig. Det er selvfølgelig mange måter å fylle opp lageret på (som å hvile), men det å ta imot komplimenter, anerkjennelse og skryt, er i hvert fall en god kilde til påfyll.

Er du leder, vil jeg si at det er ekstra viktig å være tydelig på at det er sunt og greit å takke for anerkjennelse. Ledere er rollemodeller, og de må gå foran å vise at det er akseptabelt og lov å feire gode tilbakemeldinger!

Lag deg en skattekiste

Jeg har faktisk øvd meg på å ta til meg skryt. I situasjoner hvor min automatiske reaksjon ville ha vært å gi kred til teamet eller si at det ikke handler om meg, så har jeg brukt litt tid (enten der og da eller etterpå) til å kjenne på hvordan det føles å ta til seg de ordene jeg har fått i gave. Det er jo en fantastisk følelse hvis man tillater seg å føle på det! En annen måte å ta det imot på, er å skrive ned skryten du får og samle på den. Da kan du hente det frem på en regnværsdag hvor du virkelig trenger litt påfyll og motivasjon, eller i settinger hvor du må hevde deg selv. For eksempel før lønnsforhandlinger eller viktige møter. Det er så lett å glemme at folk rundt oss setter pris på oss hvis vi glemmer å sette pris på oss selv. Så lag deg en liste over alle fine ting folk har sagt om deg, og bruk den flittig!