Pandemien som forandret verden. Eller kanskje ikke?

La oss spole tilbake til slutten av februar: Et koronavirus herjet i Kina. Vi hadde såvidt fått vårt første tilfelle i Norge. Men det vil være en overdrivelse å si at det preget livene våre.

I den grad det gjorde det, var det kanskje mest i form av diskusjoner om hvorvidt mediene skremte leserne og seerne med overdreven dekning av korona.

For ikke å snakke om koronaironien. Den ganske korte perioden da vi lettere lattermildt sluttet å håndhilse på hverandre, lo litt av all antibacen og gledet oss til neste utenlandsferie om noen uker.

Den humoren ble ganske kortvarig.

Og påskeferien til England ble selvsagt ikke noe av.

JA, DEN FERIEN glemte vi ganske fort.

Men vi glemmer aldri torsdag 12. mars, dagen da statsminister Erna Solberg, regjeringen og helsemyndighetene varslet en historisk nedstenging av det norske samfunnet.

Terskelen for hva vi måtte forholde oss til, ble i løpet av en pressekonferanse dramatisk flyttet. Diskusjonene fra dagene i forveien fremstår i ettertid smått absurde: Kan vi tillate 100 eller 200 personer på kino? Skulle det være publikum på femmila i Kollen? Og kunne virkelig ikke Norges herrelandslag i fotball spille mot Serbia om et par uker?

Plutselig var svaret på alle spørsmålene et klart nei. Gatene i byen ble tømt over natta. Like tomt var det for toalettpapir i butikkhyllene.

BARE NOEN DAGER før, mandag 10. mars, var det ifølge NAV-tallene cirka 100 000 helt eller delvis arbeidsledige i Norge. Det er et forholdsvis lavt tall, slik det har vært i Norge gjennom flere tiår. Mens mange europeiske land sliter med høy arbeidsledighet, har Norge det motsatte problemet: Vi må importere arbeidskraft for å løse alle oppgavene våre.

Det er kanskje derfor koronakrisen ble et så stort sjokk for det norske samfunnet og nordmenn flest. Vi har ikke opplevd noe slikt i moderne tid.

Nå kom det.

24. mars kunne E24 melde at arbeidsledigheten ikke har vært høyere siden andre verdenskrig. En uke senere var over 400 000 helt eller delvis arbeidsledige, i all hovedsak som følge av en eksplosiv vekst i permitteringer.

Altså folk med arbeid som for en periode likevel ikke hadde en jobb å gå til – og dermed heller ikke inntekt.

NANA TRAORE ER er en av dem som ble rammet av koronakrisen.

Da E24 møtte henne i juli, fortalte hun om en gøy – men krevende – jobb. Og et lønnsnivå som allerede var utfordrende.

Situasjonen ble ekstra vanskelig for arbeidstakere som Nana, for hun var ikke fast ansatt. Hun har «bare» vært tilkallingsvikar. Derfor har hun i praksis heller ikke vært permittert. Telefonen bare sluttet å ringe.

Til slutt fikk hun godkjent søknaden om dagpenger, etter å ha jobbet tilsvarende 50 prosent det siste året. Det ga ettbarnsmoren en inntekt på 11 600 kroner i måneden. En trang økonomi, som hun beskriver det selv.

TRAORE ER EN av de mange menneskene bak tallene. I mars fikk NAV hele 286 437 søknader om dagpenger under permittering. 300 000, og deres familier, har vært avhengig av disse pengene for å få livet til å gå opp. Kombinert med usikkerhet om hvorvidt de har en jobb å leve av fremover.

Kanskje særlig i reiselivet, hvor både flyselskaper og hotellkonsern allerede har gått til oppsigelser.

I midten av juli hadde NAV utbetalt nær 4 milliarder kroner i forskudd på dagpenger. På samme tid hadde staten utbetalt 4,5 milliarder kroner i såkalt kontantstøtte til norske bedrifter, for å holde liv i arbeidsplasser som ble hardt rammet av nedstengingen.

Dette er bare to av ekstrakostnadene vi har fått etter denne våren, og disse summene vil også vokse.

Men de fleste av disse postene og krisetiltakene som har kommet, skal være midlertidige.

Og når sommeren går over i høst, forhåpentligvis med fortsatt lave smittetall og gjenåpning av samfunnet, nærmer vi oss det neste store spørsmålet: Hva blir den langsiktige effekten av koronakrisen?

DET HAR MANGE eksperter forsøkt å svare på de siste månedene. Spådommene fra den mest intense perioden i vår skal vi nok ta med en klype salt. Det er lett å tenke at verden vil forandre seg bare fordi den er veldig annerledes akkurat nå.

For mange ble den nettopp det, og endringene skjedde over natta. De fleste som kunne det, ble helt eller delvis sendt hjem for å jobbe. Vi oppdaget at det går an å holde møter uten å møtes fysisk. 25 år etter at den avanserte ISDN-teknologien i sin tid ga norske hjemmekontor mulighet for såkalt bildetelefon, tok vi det faktisk i bruk.

Koronakrisen har lært oss at det er mulig å jobbe effektivt, fleksibelt og fra andre steder enn kontoret. Det er all grunn til å tro at vi vil ta i bruk disse mulighetene i noen større grad fremover. Fleksibiliteten kan bli et gode.

MEN FOR DE aller fleste vil nok arbeidsdager flest fortsatt være på kontoret, når koronatiltakene går over. Ikke minst fordi arbeidstakere flest ønsker det. Ifølge en undersøkelse fra Høgskulen på Vestlandet blant 800 respondenter i både offentlig sektor og næringsliv, var det ett funn som pekte seg ut: Ansatte som var sendt på hjemmekontor, savnet kollegene sine og fellesskapet.

Samtidig ser vi at normaliseringen til en eller annen normaltilstand også lar vente på seg. Det kan i seg selv gjøre det vanskelig å vite hvordan den nye normalen ser ut, og når den egentlig kommer.

Mange store bedrifter i de største byene planla før sommeren for mange flere arbeidstakere på kontoret fra midten av august. Beskjeden fra Oslo kommune og kollektivselskapene var at det var for tidlig. Hjemmekontoret kan fort vare utover høsten. Den viktigste faktoren i dette regnestykket er fortsatt ukjent: Smittetallene og spredningen av koronaviruset. Kommer det en bølge til, og hvor kraftig blir den?

KONSEKVENSENE AV EN eventuell ny smittebølge kan bli store, og kanskje bekrefte det man tidlig sa om koronaviruset: Dette blir vel så mye en økonomisk krise som en helsekrise.

I skrivende stund, altså midten av juli, er USA på vei mot stadig nye smittetopper. Det kan bety nye «lockdown» og brems i økonomien. Forventningene fra de børsnoterte selskapene er allerede kraftig nedjustert. Mens kursene har gått like kraftig opp, etter det voldsomme fallet vi så på verdens børser i midten av mars.

Dette «misforholdet» mellom realøkonomien og aksjemarkedet har vært tema for eksperter og analytiker våren 2020. Børsen kan jo bare ikke stige inn i himmelen så lenge viruset fortsatt herjer og aktiviteten fortsatt er lav?

Når dette leses, vet vi hvordan aksjemarkedet har taklet de nye smittetoppene i juli. Og ikke minst en for mange ganske dyster resultatsesong.

Men selv om vi passerer august, kan det fortsatt være ruglete svinger foran oss. Mange selskaper kommer til å få et katastrofalt dårlig 2020. Det skal normalt synes på aksjekursene.

NÅR DET LIKEVEL ikke skjer, og andre kvartal ble tidenes beste på flere børser, så er det tre hovedårsaker til det.

De to første er både rasjonelle og gode forklaringer. Den tredje er ingen av delene og knapt mulig å forklare.

Den rasjonelle forklaringen på at børsene hentet seg raskt inn igjen, er at markedet fungerer slik det skal. Prisingen av aksjer skjer på forventning om fremtidig inntjening og gevinst. Hvis du tror at koronakrisen blir kortvarig, at den økonomiske aktiviteten skal tilbake på samme nivå og at det aktuelle selskapet snart er like lønnsomt som før – da er det i utgangspunktet ingen grunn til at det skal være verdt veldig mye mindre enn før krisen.

Et eksempel her er kanskje Norges største bank, DNB. Tidvis også størst i Norden, målt i markedsverdi. Aksjekursen var i vinter på vei over 175 kroner. Så kom koronakrisen, og DNB stupte med resten av børsen til en bunn på under 100 kroner.

Men norske banker er solide. Økonomien går bedre enn fryktet. DNB reiste seg raskt på børsen utover våren. Da selskapet i juli la fram resultatene for andre kvartal, steg banken ytterligere på børsen og nærmet seg igjen 150 kroner.

DEN ANDRE ÅRSAKEN handler om myndighetenes og sentralbankenes vilje til å gjennomføre både finanspolitikk og pengepolitikk.

Særlig sistnevnte har mange land i verden fått kraftige doser av. Flere land har kjørt seddelpressa varm og pumpet penger inn i økonomien.

Enten ved at Donald Trump signerte sjekker som gikk i posten til de fleste amerikanere. Eller ved at sentralbankene har kjøpt store mengder verdipapirer og slik holdt liv i markedene. Det vil si at selskaper som trenger penger, har hatt en sjeldent spandabel statlig bank på andre siden av bordet.

Den samme sentralbanken har i de fleste land også satt renta til null eller rett over. Det gir både bedrifter og forbrukere lavere rentekostnader, slik at de kan investere mer eller bruke mer penger i hverdagen.

På denne måten bidrar myndighetene til å holde liv i økonomien. Det blir som når vi kaster tennvæske på en grill som brenner litt dårlig.

DEN LAVE RENTA og sentralbankenes pengetrykking kan til dels også svare på hvorfor børsene har steget så raskt og kraftig igjen. Når renten på bankinnskudd og obligasjoner i praksis er null, er det ikke mange andre steder enn aksjemarkedet å investere – for den som ønsker avkastning.

Sentralbankene sørger også for likviditeten i markedet, ved å trykke penger og utstede såkalte obligasjoner – altså lån til bedriftene. Det blir som om alle spillerne rundt Monopol-brettet hele tida får tildelt nye gullsedler.

Da skjer det på børsene som også ville skjedd i Monopol: Spillerne kjøper alle gater de kommer over, uavhengig av hvor gode og lønnsomme de egentlig er. Det viktigste blir å eie gater, for i morgen kan den samme gata være enda dyrere.

Det er forsåvidt riktig. Men det er jo nettopp fordi du kjøper så mange gater at de blir dyrere.

Alle disse effektene sammen har gitt en tredje forklaring: En meget uforutsigbar prising av en rekke selskaper. Et godt eksempel her hjemme er Norwegian Air Shuttle ASA.

Aksjen begynte å rase i midten av februar. Før fallet lå kursen rundt 40 kroner. Det gir en verdsettelse på nærmere syv milliarder kroner. Men da hadde selskapet gode trafikktall å vise til og tro på lønnsomhet i 2020. De hadde fly i luften med passasjerer i som hadde betalt for billetten og servering ombord. Det har ikke Norwegian nå.

I april og mai fikk Norwegian omgjort store mengder gjeld til aksjer, og slik sett bedret den finansielle situasjonen. Men de fleste flyene står fortsatt på bakken. Et flyselskap må nødvendigvis ha inntekter for å skape overskudd og verdi for aksjonærene.

Dessuten har gjeldssaneringen gitt en eksplosjon i antall utestående aksjer – fra 164 millioner til over 3 milliarder aksjer. Når aksjen fortsatt handles til rundt 3 kroner i juli, gir det en prising på rundt 10 milliarder.

Det er altså mer enn før koronakrisen. Og forteller om et marked hvor mange spillere umulig kan ha satt seg godt inn i situasjonen.

HVORDAN ALT DETTE påvirker verdensøkonomien fremover – og til syvende og sist livene våre – er det selvsagt ingen som vet sikkert. I så måte blir du kanskje skuffet, hvis du har lest så langt som dette og venter på et klart svar.

Eksperter og analytikere vil ofte forsøke å gi nettopp det. Vi i media må kanskje ta noe av skylda, ettersom det er vi som jakter de tabloide overskriftene. En spådom om at verden går under, leses nødvendigvis mer enn en analyse om at jordskjelvet ikke kommer i morgen heller.

Den store frykten i vår har vært at koronakrisen skulle gi en ny langvarig depresjon, som den verden opplevde for snart 100 år siden.

Det blir i så fall ikke lystig.

3. SEPTEMBER 1929 nådde børsindeksen Dow Jones Industrial Average sitt foreløpige toppunkt på 381,17 poeng. Den neste måneden falt indeksen 17 prosent.

28. oktober faller hele New York-børsen med 22,6 prosent. Dagen etter faller Dow Jones med 11 prosent. Disse dagene blir husket som Black Monday og Black Tuesday. Men det skulle bli mørkere: Ikke før 8. juli 1932 når Dow Jones-indeksen sitt bunnpunkt på 41,22 poeng, en nedgang på 89 prosent fra toppen.

Den gang tok det mange år før markedene hentet seg inn igjen. Ikke før 1954 passerte Dow Jones-indeksen den gamle toppen på 381 poeng.

De økonomiske effektene av koronakrisen, med høy arbeidsledighet og kraftig resesjon, kan delvis minne om krisen for snart 100 år siden.

Men det er også store forskjeller. Den mest åpenbare er selvsagt at 2020 er en helt annen tidsalder enn 1930. Både kunnskapen, verktøykassen og ikke minst viljen til å handle er langt sterkere i vår tid.

Harvard Business Review analyserte allerede i mai situasjonen slik at USA ikke var på vei mot en ny, stor depresjon. Det gjorde magasinet nettopp ved å peke på historiske tilfeller og tidligere kriser – og så forklare hvordan denne stiller seg annerledes.

I all hovedsak handler det om hvordan et lands myndigheter nå både har evne, vilje og handlekraft til å gjennomføre tiltak som virker. Og det har de fleste land fått til.

Ikke minst et rikt land som Norge.

Det betyr selvsagt ikke at tiltakene har vært perfekte, eller ufeilbarlige. Arbeidstakere har vært permitterte, mistet jobben og fått mindre å leve av. Bedrifter vil gå konkurs som følge av krisen. Andre har tapt store penger.

Men i det store og hele har vi rustet landet for å komme seg godt gjennom denne krisen.

DERFOR TALER MYE for at krisen i Norge forhåpentligvis ikke blir så langvarig eller dyp man kunne frykte først. Hvis vi skal tørre å komme med noen spådom.

Men om pandemien har lært oss noe, så er det nettopp at det er blitt enda vanskeligere å spå framtida. Uventede og plutselige hendelser kan på kort varsel snu opp ned på samfunnet. En flaggermus på et marked i Kina kan gi full lockdown i hele den vestlige verden.

Dernest kan bare tiden vise hvilke langsiktige konsekvenser dette får. De mange nye «monopolpengene» kan gi kraftig inflasjon, altså økte priser. Arbeidsplasser vil gå tapt. Flyselskapene kommer kanskje aldri tilbake til den gamle normalen. Utsiktene for oljebransjen har forandret seg kraftig i løpet av denne våren.

Og hvilken betydning koronakrisen faktisk får for klimaet, er det altfor tidlig å si noe om.

SÅ DET FÅR vi komme tilbake til i neste omgang. For disse spørsmålene vil være aktuelle lenge. Det er nok det eneste jeg er sikker på.