Jeg bygger ikke nettverk
Jeg liker å tenke på meg selv som en connector fremfor en networker.
Jeg er en person som alltid har lagt min stolthet i å klare meg selv. The strong, independent woman har fått høy status i det moderne samfunn. Det skulle jo på en måte bare mangle, etter hundrevis av år med kvinneundertrykkelse. Men hva skjer når det begynner å gå sport i å klare seg selv? Min opplevelse er at det er en hårfin balanse mellom å føle seg uavhengig og ikke klare å be om hjelp. Er det noe det siste året har lært meg, så er det at vi ikke er her for å klare oss alene.
Jeg har fått høre at jeg «er så god på networking», og at jeg «har så stort nettverk». I forhold til mange andre har jeg kanskje det, men det er egentlig ikke noe jeg har gått aktivt inn for. Jeg våknet ikke opp en dag og tenkte at i dag skal jeg bygge nettverk!. Å bygge nettverk er for øvrig et uttrykk jeg ikke er så glad i. Det høres kunstig ut. Ikke minst synes jeg det høres vanskelig ut, fordi det virker som at man går aktivt inn for å bygge noe som skal se ut på en viss måte. Og det er litt vanskelig å få til med relasjoner. Det er jo ikke akkurat et hus vi skal bygge.
Jeg tror den gamle måten å tenke nettverksbygging på, er på vei ut. Jeg tror verden blir et bedre sted hvis vi omgir oss med mennesker vi har kjemi med. Jeg liker å tenke på meg selv som en connector mer enn en networker.
Ja til mer connection i livet og færre overfladiske relasjoner.
En kommentar jeg aldri glemmer, som faktisk fikk meg til å reflektere over nettverket mitt, kom etter at jeg hadde sikret meg en ny jobb. Jeg fortalte hvordan jeg hadde gått frem. Jeg var student, så jeg hadde bedt om å jobbe frivillig på en konferanse i en bransje jeg var interessert i. Der fikk jeg mange nye bekjente, relasjoner jeg tok vare på, og til slutt ble jeg tilbudt en jobb. Personen gratulerte meg og fulgte opp med: «Du er så god på å selge deg selv!». Jeg tror faktisk det var ment som et kompliment, men valget av ord ga meg en vond følelse. Jeg sa ikke noe der og da, men i ettertid har jeg tenkt på at jeg ikke kjente meg igjen i beskrivelsen.
Det som gjorde at det skurret for meg, var at jeg aldri hadde gått inn i en relasjon med skjult motiv. Ja, det var en profesjonell relasjon, men jeg kontaktet ikke vedkommende med hensikt om å få jobb. Jeg var student, interessert i bransjen vedkommende jobbet i, og derfor spurte jeg helt åpent om tips og råd, jeg jobbet litt frivillig og fikk innsikt i bransjen. Det lå ingen skjult agenda bak noe av det jeg gjorde, noe jeg følte kommentaren hens insinuerte. Jeg gjorde bare det jeg alltid har gjort, spurte og gravde, og spurte om det var noe jeg kunne bidra med. For meg kommer dette veldig naturlig, fordi jeg er glad i å bli kjent med folk.
For mange er ordet networking det verste som finnes, men jeg tror ikke det skal være en alt for vanskelig kode å knekke. Her er mine tips:
Søk autentiske relasjoner
Et viktig poeng i historien over er at jeg aldri hadde blitt tilbudt den jobben hvis ikke relasjonen hadde vært genuin. Hvis vedkommende egentlig ikke hadde brydd seg om meg (som tross alt «bare» var student), og jeg bare sa og gjorde ting for å tilfredsstille det jeg trodde denne personen ville, hadde det falt gjennom ganske raskt.
Derfor er det viktig å tenke på at graden av autentisitet jeg kan oppnå i en relasjon avhenger av min egen evne til å være autentisk i møte med andre. Med andre ord, for å bli kjent med folk må man tørre å by på seg selv.
Det krever mot. Nøkkelen er å ikke gi dem du møter, makten til å dømme om du er en god nok person eller ikke. Du trenger ikke å vite alt, og min erfaring er at folk liker å bli spurt. Folk liker å fortelle om det de driver med. Still åpne spørsmål, og gjør det gjerne litt personlig. For eksempel «Hva liker du best med denne jobben?», «Hva syns du er det beste med dette prosjektet?», «Hvordan havnet du i denne jobben?» eller «Hvordan syns du det er å jobbe her?».
Hvordan får denne personen meg til å føle meg?
Noen ganger fungerer spørsmålene over veldig bra – hvis personen er interessert i det den driver med. Risikoen er at personen blir stående og prate om seg selv i evigheter. Hvis den gjør det, og viser lite eller ingen interesse for det du driver med, så pleier jeg å tenke at «denne personen kjenner jeg ingen connection med», og det er helt greit.
Jeg er kompromissløs når det kommer til kjemi. Jeg ønsker først og fremst å ha mennesker som gir meg god energi, i livet og dermed i nettverket mitt. Det trenger ikke å bety at alle jeg møter, skal gi meg en supergod følelse eller være til noen bestemt «nytte». Men hvis jeg merker at samtalen for eksempel kun dreier seg om den andre, eller at den andre egentlig ikke er så interessert når jeg prater, da er det ikke en relasjon jeg ønsker å bruke mye tid og energi på. Uansett stillingstittel.
Ikke gå etter status
Formell status imponerer meg ikke spesielt. Det vil si, det er jo imponerende å møte mennesker i en viktig stilling, det ligger jo alltid hardt arbeid bak, men i mine øyne er det måten man behandler andre mennesker på, som bygger status og karakter. For meg er det ikke nok å vise til gode økonomiske resultater eller teknologisk innovasjon, hvis ikke menneskene rundt har det bra.
Selskaper og ledere som skaper en kultur der folk bygger hverandre opp og heier på hverandre, har høy status i mine øyne. Fordi vi lever i et samfunn som belønner rask økonomisk vekst, blir ofte verdien av medmenneskelighet og samarbeid lagt mindre vekt på, selv om dette paradoksalt nok er nettopp det som er tilretteleggere for langsiktig gevinst og mindre utskiftning av folk. Trivsel er jo en av de viktigste grunnene til at folk blir værende i en jobb.
Invester i de som er der, på solskinnsdager så vel som på regnværsdager.
Stol på intuisjonen din
Jeg forsøker alltid å fokusere på den menneskelige relasjonen, ikke bare den profesjonelle. Status bør derfor også komme i andre rekke av den enkle grunn at den er midlertidig. Folk bytter jobb stadig vekk. Det som er status nå, kan skifte totalt hvis du eller hen bytter jobb.
For å opprettholde et solid nettverk har jeg øvd meg på å kjenne etter hvordan mennesker får meg til å føle meg. Jeg har møtt nok «viktige» mennesker, som har målt meg på viktighetsskalaen og bestemt seg for at jeg ikke har noe å tilby dem, til at jeg kan si at de ikke har mye å tilby meg heller. Det er nok av mennesker som får meg til å føle meg betydningsfull og fantastisk til at jeg ikke trenger å bruke tid på mennesker som ikke syns jeg er viktig nok. Jeg forsøker alltid å gi av meg selv og se det beste i menneskene jeg møter, slik at de får en sjanse til å vise seg fra sin beste side. Derfor forventer jeg det samme tilbake.
Disse relasjonene varer også lengre i nedgangstider. Autentiske relasjoner har gjort at jeg har holdt ut sosial isolasjon og et nedstengt samfunn.
Til tider har jeg følt at hele grunnmuren min, energien min, utstrålingen min, egentlig alt det jeg har bygget nettverket mitt på, har forsvunnet. Mange ganger i løpet av det siste året har jeg ikke følt meg som meg. Jeg har opplevd at jeg må ta imot hjelp i mye større grad enn jeg har følt på før. Da er det godt å ha bygget opp et nettverk som er basert på en god relasjon. For er det noe det siste året har lært meg, så er det at vi ikke er her for å klare oss alene.
